Kristi forklarelsesdag

Kristi forklarelsesdag: PrekentekstMatt 17,1-9

Bokmål

1 Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene.2 Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset.3 Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham.4 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.»5 Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!»6 Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt.7 Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!»8 Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.
   9 På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»

Nynorsk

1 Seks dagar etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes, bror hans, og førte dei opp på eit høgt fjell; der var dei åleine.2 Då vart han forvandla for auga deira. Andletet hans skein som sola, og kleda vart kvite som lyset.3 Og sjå, Moses og Elia synte seg for dei og snakka med han.4 Då tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, så skal eg byggja tre hytter, ei til deg, ei til Moses og ei til Elia.»5 Men før han hadde tala ut, kom det ei lysande sky og la skugge over dei, og frå skya kom det ei røyst: «Dette er Son min, han som eg elskar, i han har eg mi glede. Høyr han!»6 Då læresveinane høyrde det, kasta dei seg ned med andletet mot jorda, gripne av redsle.7 Men Jesus gjekk bort og rørte ved dei og sa: «Reis dykk opp, og ver ikkje redde!»8 Og då dei såg opp, såg dei ingen andre enn han, berre Jesus.
   9 På vegen ned frå fjellet baud Jesus dei: «Fortel ikkje nokon om dette synet før Menneskesonen har stått opp frå dei døde.»

Nordsamisk

1 Guhtta beaivvi das maŋŋil Jesus válddii fárrosis Petera, Jakoba ja su vielja Johannesa ja doalvvui sin alla várrái, gos sii ledje oktonassii.2 Doppe son nuppástuvai sin oaidnut: Su ámadadju báittii dego beaivváš ja su biktasat šadde vielgadin dego čuovga.3 Sidjiide almmustuvaiga Moses ja Elia geat sártnuiga Jesusiin.4 Dalle Peter dajai Jesusii: “Hearrá, lea buorre ahte mii leat dás. Jos dáhtut, de mun dagan golbma goađi: dutnje, Mosesii ja Eliai.”
   5 Go son ain lei sárdnumin, de suoivanasttii sin šerres balva, ja balvvas gullui jietna: “Dát lea mu ráhkis Bárdni gean mun lean válljen. Gullet su!”6 Go máhttájeaddjit dan gulle, de sii luoitádedje eatnamii muđolassii ja ballájedje sakka.7 Muhto Jesus bođii sin lusa, guoskkahii sin ja celkkii: “Čuožžilehket, allet bala!”8 Ja go sii geahčastedje, de sii eai oaidnán ovttage earret Jesusa okto.
   9 Go sii njidje váris, de Jesus gohčui sin: “Allet muital geasage dán oainnáhusa, ovdal go Olbmobárdni lea čuožžilan jábmiid luhtte.”

1. lesetekst5 Mos 18,15-18

Bokmål

15 En profet som meg vil Herren din Gud la stå fram hos deg, en av dine landsmenn. Ham skal dere høre på.16 Det var dette du ba Herren din Gud om ved Horeb den dagen dere var samlet: «La meg aldri mer høre Herren min Guds røst eller se denne veldige ilden; for da kommer jeg til å dø.»
   17 Da sa Herren til meg: De har rett i det de sier.18 Jeg vil la det stå fram en profet som deg, en av deres landsmenn. Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal forkynne for dem alt det jeg pålegger ham.

Nynorsk

15 Ein profet som meg vil Herren din Gud la stå fram hos deg, ein av landsmennene dine. Han skal de høyra på.16 Det var dette du bad Herren din Gud om ved Horeb den dagen de var samla der: «Lat meg aldri meir få høyra røysta til Herren min Gud eller få sjå denne veldige elden, for då må eg døy.»
   17 Då sa Herren til meg: Det er rett det dei seier.18 Eg vil la ein profet som deg stå fram, ein av deira eigne. Eg vil leggja orda mine i munnen hans, og han skal forkynna for dei alt det eg byd han.

Nordsamisk

15 Hearrá, du Ipmil, čuoččáldahttá vieljaidat gaskkas profehta, mu láhkásačča. Su dii galgabehtet guldalit.16 Dán don dáhttot Hearrás, Ipmilisttát, go dii leiddet čoagganan Horeba vuollái. Don celket: “Mun in nagot šat gullat Hearrá, Ipmilan, jiena, inge šat oaidnit dán stuorra dola, muđui mun jámán.”17 Dalle Hearrá celkkii munnje: “Sii sárdnot duođa.18 Danin mun čuoččáldahtán din vieljaid gaskkas profehta gii lea du láhkásaš. Mun bijan sániidan su njálbmái, ja son sárdnu sidjiide buot maid mun gohčun su sárdnut.

2. lesetekstÅp 1,9-18

Bokmål

9 Jeg, Johannes, som er deres bror og sammen med dere har del i trengslene og riket og utholdenheten i Jesus, jeg var på øya Patmos. Dit var jeg kommet på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus.10 På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en røst bak meg, mektig som en basun.11 Røsten sa: «Det du får se, skal du skrive i en bok og sende til de sju menighetene: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.»
   12 Jeg snudde meg for å se hvem som talte til meg. Da så jeg sju lysestaker av gull,13 og midt mellom lysestakene en som var lik en menneskesønn, kledd i en fotsid kjortel og med et belte av gull om brystet.14 Hodet og håret hans var hvitt som hvit ull eller som snø, øynene var som flammende ild,15  føttene som bronse glødet i en ovn, og røsten var som bruset av veldige vannmasser.16 I høyre hånd holdt han sju stjerner, og fra munnen gikk det ut et skarpt, tveegget sverd. Ansiktet var som solen når den skinner i all sin kraft.
   17 Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa:
        «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste18 og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.

Nynorsk

9 Eg, Johannes, som er bror dykkar og saman med dykk har del i trengslene, i riket og vona i Jesus, eg var på øya Patmos. Dit var eg komen på grunn av Guds ord og vitnemålet om Jesus.10 På Herrens dag kom Anden over meg, og eg høyrde ei røyst bak meg, sterk som ein basun.11 Røysta sa: «Det du får sjå, skal du skriva ned i ei bok og senda til dei sju forsamlingane: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.»
   12 Eg snudde meg for å sjå kven det var som tala til meg. Då såg eg sju lysestakar av gull,13 og midt mellom lysestakane ein som var lik ein menneskeson, kledd i fotsid kappe og med eit gullbelte under bringa.14 Hovudet og håret hans var kvitt som kvit ull eller som snø, og auga som logande eld,15  føtene var som bronse, glødd i omnen, og røysta lydde som bruset av veldige vassmengder.16 I si høgre hand hadde han sju stjerner, og frå munnen hans gjekk det ut eit skarpt, tvieggja sverd. Andletet var som sola når ho skin i all si kraft.
   17 Då eg såg han, fall eg ned for føtene hans som eg var død. Men han la høgre handa si på meg og sa:
        «Ver ikkje redd! Eg er den første og den siste18 og den levande. Eg var død, men sjå, eg lever i all æve og har nøklane til døden og dødsriket.

Nordsamisk

9 Mun, din viellja Johannes gii lean dinguin servvolaš áŧestusaide, riikii ja Jesusa gierdavašvuhtii, ledjen Ipmila sáni ja Jesusa duođaštusa dihte sullos man namma lea Patmos.10 Hearrá beaivvi mun rohttašuvven Vuoiŋŋas, ja mun gullen iežan duohken alla jiena mii čuojai dego stuorra dorve.11 Jietna celkkii: “Čále girjái maid oainnát, ja vuolggat girjji čieža searvegoddái: Efesosii, Smyrnai, Pergamonii, Tyatirai, Sardesii, Filadelfiai ja Laodikeai.”
   12 Mun jorggihin geahččat gii munnje sártnui, ja go mun jorggihin, de mun oidnen čieža golleginttaljuolggi13 ja ginttaljulggiid gaskkas muhtuma gii lei olbmobártni láhkásaš. Su gárvun lei guhkes oalgebivttas ja ratti birra golleboagán.14 Su oaivi ja vuovttat čeaskájedje dego vilges ullut, nugo muohta, ja su čalmmit ledje dego dollanjuokčamat.15 Su juolggit gearrájedje dego veaiki mii lea ášus áhcagastojuvvon, ja su jietna lei nugo eatnat čáziid márra.16 Olgeš gieđas son doalai čieža nástti, su njálmmis geaigái bastilis guovtteávjjot miehkki ja su ámadadju lei dego beaivváš go dat báitá fámustis.
   17 Go mun oidnen su, de mun gahččen su julggiid ovdii dego jábmi.
        Muhto son bijai olgeš gieđa mu ala ja celkkii:
        “Ale bala! Mun lean vuosttamuš ja maŋimuš,18 son gii eallá. Mun ledjen jápmán, muhto dál mun ealán álo ja agálaččat. Mus leat jápmima ja jábmiidáimmu čoavdagat.

"Fjelltopp-opplevelser"

Mange er glade i å gå i fjellet. Selv liker jeg best å nå toppene. Der oppe kan jeg nyte fruktene av slitet det har vært å komme seg opp. Jeg kan se veien jeg har gått i en større sammenheng og hente ny kraft til vandringen videre.

Noen erfaringer i livet kan minne om slike «fjelltopp-opplevelser». De markerer gjerne et før og et etter. For noen er slike erfaringer også viktige vendepunkt i troslivet. For andre er det mangelen på slike som gjør det vanskelig å tro.

I søndagens tekst har Jesus tatt med seg Peter, Jakob og Johannes opp på et høyt fjell. Det er ikke tilfeldig. Fjellet er ofte sted for gudsåpenbaringer i Bibelen. Både Moses, Elia og andre hadde gudsåpenbaringer på fjell. Her ser disiplene Jesus forvandlet og forklaret foran sine øyne.

Ett interessant moment ved teksten er, etter min mening, hvor hendelsen er plassert i Matteusevangeliet: mellom to tekster der Jesus snakker om sin lidelse og død. Kontrasten kunne knapt vært større: fra fjelltoppens herlighetsglans til det gåtefulle snakket om lidelse og død nede i lavlandet.

Kristen tro utfolder seg i det samme spennet – mellom fjellet og lavlandet, høytid og hverdag, åpenbaring og mysterium. Vi trenger opplevelsene i høyden. De gir oss utsikt og hjelp til å se hvor vi kommer fra og hvor vi er på vei. Størstedelen av livet og troen leves imidlertid i lavlandet. Kanskje er det også hverdagens opplevelser av glede og sorg som gir oss perspektiv når vi av og til når toppene? Og kanskje er veien til noen «fjelltopp-opplevelser» en gang i blant å stoppe opp, heve blikket og se med et takknemlig blikk på alt det vakre som faktisk omgir oss der vi er.

Del