4. søndag i treenighetstiden

4. søndag i treenighetstiden: Prekentekst1 Kor 9,24-27

Bokmål

24 Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den!25 Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner.26 Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften.27 Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.

Nynorsk

24 Veit de ikkje at dei som spring på stadion, dei er alle med i løpet, men berre éin får sigersprisen? Spring då slik at de vinn prisen!25 Alle som er med i kampleikane, må nekta seg alt. Dei gjer det for å vinna ein forgjengeleg krans, men vi for å vinna ein uforgjengeleg.26 Så spring eg ikkje utan mål; eg er ikkje som ein nevekjempar som slår i lause lufta.27 Nei, eg er hard med kroppen min og tvingar han til å lystra, så ikkje eg, som har forkynt for andre, sjølv skal koma til kort.

Nordsamisk

24 Almma diehtibehtet ahte vaikko viehkangilvvus buohkat vihket, de dušše okta oažžu bálkkašumi? Vihket dalle nu ahte dan vuoitibehtet!25 Juohke gilvvohalli atná meari juohke dáfus, viehkkit vai ožžot nohkavaš vuoitogierddu, miigis vai oažžut nohkameahttun vuoitogierddu.26 Mun in nappo viega sahtedohko inge čorpmadettiin fáippo áibmui.27 Mun bagadan iežan rupmaša ja bággen dan jeagadit, vai mun gii lean rávkan gilvui earáid, in ieš loahpas hilgojuvvo.

1. lesetekst1 Mos 25,27-34

Bokmål

27 Guttene vokste opp, og Esau ble en dyktig jeger, en mann som holdt til ute på marken. Jakob ble en rolig mann som holdt seg ved teltene.28 Isak elsket Esau, for Isak spiste gjerne kjøtt av vilt; men Rebekka elsket Jakob.
   29 En gang Jakob holdt på å koke suppe, kom Esau hjem fra marken. Han var sliten.30 Esau sa til Jakob: «Skynd deg, gi meg noe å spise av det røde, det røde du har der, for jeg er sliten!» Derfor kalte de ham Edom.31 Men Jakob sa: «Først må du selge meg førstefødselsretten din!»32 Esau svarte: «Se, jeg holder på å dø! Hva skal jeg med førstefødselsretten?»33 «Sverg på det først!» sa Jakob. Så sverget han og solgte førstefødselsretten sin til Jakob.34 Da ga Jakob ham brød og linsesuppe. Han spiste og drakk, reiste seg og gikk. Slik viste Esau forakt for førstefødselsretten.

Nynorsk

27 Gutane voks opp, og Esau vart ein dugande jeger, ein mann som heldt til ute på marka. Jakob vart ein roleg mann som heldt seg ved telta.28 Isak elska Esau, for Isak åt gjerne kjøt av vilt; men Rebekka elska Jakob.
   29 Ein gong Jakob heldt på å koka suppe, kom Esau heim frå marka. Han var sliten.30 Esau sa til Jakob: «Skund deg, gjev meg noko å eta av det raude, det raude du har der, for eg er sliten!» Difor kalla dei han Edom.31 Men Jakob sa: «Først må du selja meg førstefødselsretten din!»32 Esau svara: «Sjå, eg held på å døy! Kva skal eg med førstefødselsretten?»33 «Sver på det først!» sa Jakob. Så svor han og selde førstefødselsretten sin til Jakob.34 Då gav Jakob han brød og linsesuppe. Han åt og drakk, reiste seg og gjekk. Slik viste Esau forakt for førstefødselsretten.

Nordsamisk

27 Go bártnážat stuoruiga, de Esau šattai čeahpes bivdin gii eloštii meahcis, muhto Jakob lei jaskeslunddot olmmái ja orodii siiddas.28 Isak lei váibmil meahcielliid birgui, ja danin son ráhkistii eambbo Esau, muhto Rebekkai Jakob lei ráhkkáseabbo.29 Oktii go Jakob lei málesteamen, de Esau bođii meahcis ja lei váiban.30 Son dajai Jakobii: “Attes munnje veaháš duon ruoksada, duon rukses máli, dasgo mun lean váiban.” Das son oaččui nama Edom.31 Muhto Jakob dajai: “Vuovdde munnje vuos iežat vuosttašriegádeami vuoigatvuođa.”32 Esau vástidii: “Fargga mun gal jámán. Maid mun dalle dagan vuosttašriegádeami vuoigatvuođain?”33 Jakob dajai: “Vuortno vuos munnje.” Nu Esau vuortnui ja vuvddii Jakobii iežas vuosttašriegádeami vuoigatvuođa.34 Dasto Jakob attii sutnje láibbi ja linsamáli. Esau borai ja jugai, čuožžilii ja manai geidnosis. Nu hálbin Esau anii iežas vuosttašriegádeami vuoigatvuođa.

2. lesetekstMark 10,17-27

Bokmål

17 Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»18 Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud!19 Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.»20 Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.»21 Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!»22 Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.
   23 Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!»24 Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det er *for dem som stoler på rikdom,• å komme inn i Guds rike.25 Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.»26 Da ble de enda mer forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?»27 Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.»
   

Nynorsk

17 Då Jesus skulle fara derifrå, kom det ein mann springande, fall på kne for han og spurde: «Gode meister, kva skal eg gjera så eg kan arva evig liv?»18 Men Jesus sa til han: «Kvifor kallar du meg god? Ingen er god utan éin – det er Gud!19 Boda kjenner du: Du skal ikkje slå i hel, du skal ikkje bryta ekteskapet, du skal ikkje stela, du skal ikkje vitna falskt, du skal ikkje lura til deg noko, æra far din og mor di.»20 Han svara: «Meister, alt dette har eg halde frå eg var ung.»21 Då såg Jesus på han og fekk han kjær. Og han sa: «Éin ting manglar du: Gå bort og sel alt du eig, og gjev det til dei fattige; då skal du få ein skatt i himmelen. Kom så og følg meg!»22 Då han høyrde dette, fór det ein skugge over andletet hans, og han gjekk sorgtung bort, for han eigde mykje.
   23 Då såg Jesus omkring seg og sa til læresveinane sine: «Kor vanskeleg det blir for dei som eig mykje, å koma inn i Guds rike!»24 Læresveinane vart gripne av otte og undring då han sa det. Men Jesus tok til orde att og sa: «Kor vanskeleg det er, borna mine, å koma inn i Guds rike *for dei som set si lit til rikdom•.25 Det er lettare for ein kamel å gå gjennom eit nålauge enn for ein rik å koma inn i Guds rike.»26 Då vart dei reint forstøkte og sa til kvarandre: «Kven kan då bli frelst?»27 Jesus såg på dei og sa: «For menneske er det umogleg, men ikkje for Gud. Alt er mogleg for Gud.»
   

Nordsamisk

17 Go Jesus lei vuolgimin doppe, de muhtun olmmái bođii viega, čippostii su ovdii ja jearai: “Buorre oahpaheaddji, maid mun galggan dahkat vai árben agálaš eallima?”18 Jesus vástidii: “Manne don gohčodat mu buorrin? Ii oktage leat buorre earret Ipmila.19 Donhan dovddat báhkkomiid: It oaččo goddit, it oaččo rihkkut náittosdili, it oaččo suoládit, it oaččo cealkit vearreduođaštusa, it oaččo váldit nuppis dan mii lea su, gudnejahte áhčát ja eatnát.”20 Olmmái dajai sutnje: “Oahpaheaddji, buot dáid mun lean doallan nuorravuođa rájes.”21 Jesus geahčai sutnje, anii su ráhkisin ja celkkii: “Okta dus váilu. Mana ja vuovdde buot mii dus lea, ja atte ruđaid gefiide, de dus lea dávvir almmis. Boađe dasto ja čuovo mu.”22 Olmmái šattai lossa millii dáid sániid dihte. Son vulggii eret morrašis, danne go sus lei ollu opmodat.
   23 Jesus jorgalii, geahčai máhttájeddjiidasas ja celkkii: “Man váttis lea daidda geain lea ollu opmodat, beassat Ipmila riikii!”24 Máhttájeaddjit imaštalle su sániid, muhto son geardduhii: “Mánážiiddán, man váttis lea beassat Ipmila riikii!25 Álkit lea kamelii mannat nállošalmmi čađa go riggái beassat Ipmila riikii.”26 Máhttájeaddjit hirpmástuvve vel eambbo ja dadje guhtet guoibmáseaset: “Gii dalle sáhttá bestojuvvot?”27 Jesus geahčai sidjiide ja celkkii: “Olbmuide dat gal lea veadjemeahttun, muhto ii Ipmilii. Ipmilii buot lea vejolaš.”
   

Hva er verdien av det evige liv?

I denne ukens lesetekst fra Markus 10 får vi høre om den rike mannen som spør Jesus: Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? Og Jesus som ber han gi vekk all rikdommen sin for så å følge ham. Mannen går bedrøvet bort, for han var svært rik.

I mange begravelser har jeg sagt at hvis jeg kunne gi det beste jeg har til de sørgende, så vil jeg gi dem det samme jeg selv eier: håpet om det evige liv. Men det er ikke like lett å forklare verdien av evig liv til mennesker som lever så godt på denne siden av evigheten. Vi er glad i rikdommen vår og den komfort vi kjøper for penger. Kan noe være mer verdifullt?

Se for deg at du vant 150 millioner i vikinglottoen. Den samme dagen får du beskjed om at bilen din, en 2007-modell, har blitt påkjørt og ødelagt. Hvor lei deg hadde du klart å bli over gammelbilen den dagen du likevel ble mangemillionær og kunne kjøpe drømmebiler i fleng?

Den rike unge mannen i fortellingen vår er en trist skjebne, for han skjønner ikke at den jordiske rikdommen har mye lavere verdi enn det evige liv. Han er som en stakkar som klynger seg til den påkjørte gammelbilen i stedet for å dra til banken og hente ut de nye lottomillionene og skaffe seg en Ferrari.

Å innse hva vi allerede har vunnet i troen på Jesus gjør noe med selvoppfatningen vår. For min del handler det om gleden over å vite at rikere enn dette kan ingen bli.

Del