Pinsedag

Pinsedag: PrekentekstJoh 14,23-29

Bokmål

23 Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham.24 Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg.25 Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere.26 Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.27 Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.28 Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Far, for Far er større enn jeg.29 Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.

Nynorsk

23 Jesus svara: «Den som elskar meg, held fast på ordet mitt. Og den som elskar meg, skal Far min elska, og vi skal koma og ta bustad hos han.24 Den som ikkje elskar meg, held ikkje fast på orda mine. Og ordet de høyrer, er ikkje frå meg, men frå Far, han som har sendt meg.25 Dette har eg sagt dykk medan eg enno er hos dykk.26 Men Talsmannen, Den heilage ande, som Far skal senda i mitt namn, han skal læra dykk alt og minna dykk på alt det eg har sagt dykk.27 Fred etterlèt eg dykk, min fred gjev eg dykk. Eg gjev dykk ikkje fred på same måten som verda gjer det. Lat ikkje hjartet dykkar uroast, og ver ikkje motlause!28 De høyrde at eg sa: Eg går bort, og eg kjem til dykk att. Elska de meg, så gledde de dykk over at eg går til Far, for Far er større enn eg.29 No har eg sagt dykk dette før det hender, så de skal tru når det hender.

Nordsamisk

23 Jesus vástidii:
        “Jos guhtege ráhkista mu, de son doallá mu sáni. Mu Áhčči ráhkista su, ja moai bohte ja ásse su lusa.24 Gii ii ráhkis mu, dat ii doala mu sáni. Muhto sátni maid dii gullabehtet, ii boađe mus, muhto mu Áhčis gii lea vuolggahan mu.25 Dán mun lean cealkán didjiide dál go ain lean din luhtte.26 Muhto Bealušteaddji, Bassi Vuoigŋa, gean Áhčči vuolggaha mu nammii, oahpaha didjiide buot ja muittuha didjiide buot maid mun lean cealkán didjiide.27 Ráfi mun guođán didjiide. Iežan ráfi mun attán didjiide, in fal dakkára maid máilbmi addá. Allos din váibmu suorganehko, alletge dorvvuhuva.28 Diihan gulaidet maid mun celken: Mun manan eret, muhto boađán fas din lusa. Jos dii ráhkistivččiidet mu, de dii illudivččiidet go mun manan Áhči lusa, dasgo Áhčči lea stuorit go mun.29 Dán mun cealkkán didjiide ovdal go dat dáhpáhuvvá, vai dii oskubehtet go dat dáhpáhuvvá.

1. lesetekst1 Mos 11,1-9

Bokmål

1 Hele jorden hadde samme språk og samme ord.2 Da de brøt opp fra øst, fant de en bred dal i landet Sinear og slo seg ned der.3 De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem harde!» De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel.4 Og de sa: «Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»
   5 Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde.6 Herren sa: «Se, de er ett folk, og ett språk har de alle. Og dette er det første de gjør! Nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre.7 Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre!»8 Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen.9 Derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herren hele jordens språk. Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.

Nynorsk

1 Heile verda hadde same språk og same ord.2 Då dei braut opp frå aust, fann dei ein brei dal i landet Sinear og slo seg ned der.3 Dei sa til kvarandre: «Kom, så lagar vi teglstein og brenner dei harde!» Dei brukte tegl til byggjestein og jordbek til å fuga med.4 «Kom», sa dei, «lat oss byggja ein by og eit tårn som når opp til himmelen, og skaffa oss eit namn så vi ikkje blir spreidde ut over heile jorda!»
   5 Då steig Herren ned for å sjå på byen og tårnet som menneska bygde.6 Herren sa: «Sjå, dei er eitt folk, og eitt språk har dei alle. Og dette er det første dei gjer! No vil ingen ting vera umogleg for dei, same kva dei set seg føre.7 Kom, lat oss stiga ned og forvirra språket deira så den eine ikkje skjønar den andre!»8 Så spreidde Herren dei derifrå ut over heile jorda, og dei heldt opp med å byggja på byen.9 Difor kalla dei han Babel, for der forvirra Herren språket for heile jorda. Og derifrå spreidde Herren dei ut over heile jorda.

Nordsamisk

1 Oppa eatnamis sárdno ovtta giela ja geavahedje seammá sániid.2 Go olbmot vulge nuorttas, de sii gávdne Sineara eatnamis leagi ja ásse dohko.3 Sii dadje guhtet guoibmáseaset: “Dahkkot diilageđggiid ja boldot daid garasin.” Sii atne diillaid huksengeađgin ja eananbihka muvremii.4 Sii dadje guhtet guoibmáseaset: “Huksejehkot alcceseamet gávpoga ja toartna mii ollá albmái. Nu mii dahkat alcceseamet nama, amamet bieđganit miehtá eatnama.”
   5 De Hearrá njiejai geahččat gávpoga ja toartna maid olbmot ledje huksemin.6 Hearrá celkkii: “Sii leat okta álbmot, ja sis buohkain lea oktahat giella. Dát lea dušše álgu. Dál sidjiide ii leat veadjemeahttun mihkkege maid sii áigot dahkat.7 Njidjot ja moivašuhttot sin giela, vai nubbi ii gula nuppi sárdnuma.”8 Ja nu Hearrá biđgii sin miehtá eatnama, ja sii heite huksemis gávpoga.9 Gávpot gohčoduvvui Babelin, dasgo doppe Hearrá moivašuhtii oppa eatnama giela, ja doppe Hearrá biđgii sin miehtá eatnama.

2. lesetekstApg 2,1-11

Bokmål

1 Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.2 Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.4 Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
   5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen.6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt.7 Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler?8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?9 Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia,10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma,11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»

Nynorsk

1 Då pinsedagen kom, var alle samla på éin stad.2 Brått lét det frå himmelen som når ein sterk vind blæs, og lyden fylte heile huset dei sat i.3 Tunger, liksom av eld, synte seg for dei, skilde seg og sette seg på kvar og ein av dei.4 Då vart dei alle fylte av Den heilage ande og tok til å tala på andre språk etter som Anden gav dei å forkynna.
   5 I Jerusalem budde det fromme jødar frå alle folkeslag under himmelen.6 Då dei høyrde denne lyden, samla det seg ei stor folkemengd, og det vart stor forvirring, for kvar og ein høyrde at det vart tala på hans eige morsmål.7 Reint frå seg av undring spurde dei: «Men er dei ikkje galilearar, alle desse som talar?8 Korleis går det så til at vi alle høyrer dei tala på vårt eige morsmål?9 Vi er partarar og medarar og elamittar, folk som bur i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia,10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i områda ved Kyréne i Libya, vi er innflyttarar frå Roma,11 jødar og proselyttar, kretarar og arabarar – og vi høyrer dei tala om Guds storverk på våre eigne tungemål!»

Nordsamisk

1 Go hellodatbeaivi bođii, de sii ledje buohkat čoahkis.2 Fáhkkestaga gullui almmis šuvva dego livččii boahtán garra bieggaspálli, ja dat devddii oppa dan viesu gos sii ledje čohkkámin.3 Sii oidne dego dollanjuokčamiid mat juohkásedje ja luoitádedje iešguđege ala.4 Bassi Vuoigŋa devddii sin buohkaid, ja sii sárdnugohte sierra gielaiguin dan maid Vuoigŋa attii sidjiide sárdnut.
   5 Jerusalemis ásse ipmilbalolaš juvddálaččat geat ledje boahtán dohko buot álbmogiin mat leat almmi vuolde.6 Go dát jietna gullui, de dasa čohkiidii ollu olmmoš, ja buohkat šadde ipmašii, dasgo iešguhtege gulai sin sárdnumin iežas gillii.7 Sii jerre ovddošemiin: “Almma dát geat sárdnot, leat galilealaččat?8 Mo mii dalle gullat sin sárdnumin dan eatnama giela gosa iešguhtege mis lea riegádan?9 Mii partialaččat ja medialaččat ja elamlaččat, mii geat leat boahtán deike Mesopotamias, Judeas ja Kappadokias, Pontosis ja Asias,10 Frygias ja Pamfylias, Egyptas ja Libya guovlluin Kyrene lahka, mii geat leat boahtán deike Romas,11 sihke juvddálaččat ja dakkárat geat leat jorgalan juvddálaš oskui, mii leat kretalaččat ja arábialaččat – ja mii buohkat gullat sin muitaleamen Ipmila stuorra daguid iežamet gillii.”

Ånd og pust

Se for deg ei såpeboble. Den er fylt med noe, men uten såpevannet så klarer du ikke å se lufta den er fylt med, eller skille den fra all annen luft.
Ånden eller ånden svever gjennom rommet. Og du kan se og høre at de to orda er i slekt med hverandre.
Sånn er det også på både hebraisk, som det gamle testamentet er skrevet på, og på gresk som det nye testamentet er skrevet på; pust og ånd er samme ord. Og sånn er det på latin, som var middelalderens kirkespråk.
Ruach på hebraisk
Pneuma på gresk
Spiritus på latin
Og så har vi ord som inspirasjon, fra spiritus, og begeistring, som kommer fra det tyske ordet geist som også betyr ånd.
Inspirert. Begeistret. Beåndet.
I en av skapelsesberetningene i 1. mosebok får vi vite at da Gud skapte mennesket, så blåste Gud livspust inn i menneskets nese, slik at mennesket fikk luft og liv.
Gud blåser stadig sin ånd og ånde inn i skaperverket.
Pinsa er åndens høytid, og knytter seg til fortellinger om da disiplene og kirka fikk den hellige ånd:
Til inspirasjon og begeistring.
Til sannhet, trøst og trygghet.
For å rydde opp i splittelse og språkforvirring.
Og for å minne oss om at vi aldri er alene, men alltid er omgitt av Guds hellige ånd.
God pinse!
Del