Til Guds ære

4. søndag i åpenbaringstiden: PrekentekstOrdsp 14,21-22.25.31

Bokmål

21 Synd gjør den som forakter sin neste,
          salig er den som viser medynk med de fattige.
          
   22 De som tenker ut ondt, farer alltid vill,
          de som har godt i sinne, møter godhet og troskap.
          
   

25 Et sannferdig vitne berger liv,
          den som farer med løgn, er en sviker.
          
   

31 Den som undertrykker den svake, håner hans skaper,
          den som hjelper den fattige, gir Gud ære.
          
   

Nynorsk

21 Synd gjer den som foraktar sin neste,
          sæl er den som viser medynk med dei fattige.
          
   22 Dei som tenkjer ut vondt, fer alltid vill,
          dei som har godt i tankar, møter miskunn og truskap.
          
   

25 Eit ærleg vitne bergar liv,
          den som fer med løgn, er ein svikar.
          
   

31 Den som undertrykkjer den svake, håner hans skapar,
          den som hjelper den fattige, ærar Gud.
          
   

Nordsamisk

21 Dat gii fuonáša lagamuččas,
          sudduda,
          lihkolaš dat gii árpmiha vártnuheami.
          
   22 Juonalaččat čádjidit,
          daid geain leat buorit áigumušat,
          deaivida buorrevuohta ja oskkáldasvuohta.
          
   

25 Oskkáldas duođašteaddji
          gádju heakka,
          dat gii vuoigŋá giellásiid, beahttá.
          
   

31 Dat gii soardá vártnuheami,
          bilkida su sivdnideaddji,
          gii veahkeha váivváša,
          gudnejahttá Ipmila.
          
   

1. lesetekstFil 1,20

Bokmål

20 Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.
   

Nynorsk

20 Min lengt og mitt håp er at eg ikkje skal bli til skamme på noko vis, men at Kristus, no som alltid, skal opphøgjast for auga på alle ved min kropp, anten det blir liv eller død.
   

Nordsamisk

20 Ja mus lea dat vuordámuš ja doaivva ahte mun in šatta heahpadii mange áššis, muhto ahte mun dál, nugo álo ovdal ge, oaččun roahkkatvuođa hearvásmahttit Kristusa iežan rupmašis, šattaš go eallimis dahje jápmimis.

2. lesetekstLuk 13,10-17

Bokmål

10 En sabbat underviste han i en av synagogene.11 Der var det en kvinne som hadde vært plaget av en sykdomsånd i atten år. Hun var helt krumbøyd og kunne ikke rette seg opp.12 Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg og sa: «Kvinne, du er løst fra sykdommen din.»13 Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og lovpriste Gud.
   14 Men synagogeforstanderen ble forarget fordi Jesus helbredet på sabbaten, og han sa til forsamlingen: «Det er seks dager til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.»15 «Hyklere», svarte Herren, «løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke?16 Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst fra denne lenken på en sabbat?»17 Da han sa dette, måtte de skamme seg, alle motstanderne hans. Men alle som var samlet, gledet seg over alt det underfulle han gjorde.

Nynorsk

10 Ein sabbat underviste han i ein av synagogane.11 Der var det ei kvinne som hadde vore plaga av ei sjukdomsånd i atten år. Ho gjekk krokryggja og kunne ikkje retta seg opp.12 Då Jesus fekk sjå henne, kalla han henne til seg og sa: «Kvinne, du er løyst frå sjukdomen din.»13 Han la hendene på henne, og med ein gong rette ho seg opp og lova Gud.
   14 Men synagogeforstandaren vart forarga fordi Jesus lækte på sabbaten, og han sa til dei som var samla: «Det er seks dagar til å arbeida på. Då kan de koma og la dykk lækja, men ikkje på sabbaten.»15 «Hyklarar», svara Herren. «Løyser ikkje kvar ein av dykk oksen eller eselet av båsen på sabbaten og leier dei ut så dei får drikka?16 Men her er ei Abrahams dotter som Satan har halde bunden i heile atten år, skulle ikkje ho kunna løysast av det bandet på ein sabbat?»17 Då han sa dette, måtte dei skjemmast, alle motstandarane hans. Men alle dei som var samla, gledde seg over alt det underfulle han gjorde.

Nordsamisk

10 Sábbáhin son lei oahpaheamen olbmuid muhtun synagogas.11 Das lei nisu geas lei leamaš buozalvasvuoigŋa gávccenuppelot jagi; son lei áibbas guvrragan, ii ge sáhttán njulget čielggis.12 Go Jesus oinnii su, de son rávkkai su lusas ja celkkii: «Nisu, don leat čovdojuvvon buohcuvuođastat.»13 Son bijai gieđaidis su ala, ja dan seammás nisu njulgii čielggis ja máinnui Ipmila.14 Muhto synagoga ovddasčuožžu moaráskii danne go Jesus buoridii sábbáhin, ja son dajai olbmuide: «Guhtta beaivvi leat bargobeaivvit. Bohtet dalle deike buoriduvvot, allet ge sábbáhin.»15 Hearrá vástidii sutnje: «Guoktilaččat, guhtemuš dis ii čoavdde vuovssás dahje ásenis hiŋgalis sábbáhin ge, ja láide olggos jugahit dan?16 Muhto dá lea Abrahama nieida gean Sáhtán lea doallan čatnagasas gávccenuppelot jagi. Ii go son galggaše čovdojuvvot dán čatnagasas sábbáhin?»17 Go son celkkii dán, de buot su vuostálastit heahpanedje, muhto oppa olmmošjoavku illudii buot ovddolaš daguid dihtii maid son dagai.
   

Slik at livet kan bli Gud til ære og mennesker til glede og nytte.

Jeg elsker Ordspråkene. Denne boken i Bibelen som er proppfull av visdomsord, visdomsord som har blitt stående som sannheter gjennom tiden – uavhengig av samtiden har den vært relevant. Og selv om jeg kan kjenne at «nei, sånn er det jo ikke» så vet jeg at det hadde ikke stått der, og overlevd tidens tann hvis det ikke var sånn at det faktisk er sant. Den holder fast i noe grunnleggende, allmennmenneskelig og tidløst. Det gir meg en følelse av samhørighet og optimisme. Det er jo sant at jeg blir lykkelig når jeg kan være empatisk og god med noen som trenger det. Det er sant at jeg går feil når jeg lar mitt sinne og bitterhet styre mine handlinger. Det er sant at jeg svikter når jeg lyver og at jeg gjør godt når jeg er sannferdig med kjærlighet. Og jeg tror på en Gud som gleder seg når jeg løfter opp de som trenger oppløftning og gir de som trenger meg det jeg har å gi. Jeg tror på en slik Gud som har gitt hver og en av oss noe som skal deles, at vi ikke lever for oss selv, men for hverandre. Det er nettopp i det livet hvor vi deler med hverandre at livet leves godt – fordi det var slik det var ment fra begynnelsen.

Så har likevel mitt liv gitt meg erfaringer med at ikke alt jeg har gjort av godhet og godt engasjement ikke har slått tilbake med avslag og avvisning som har gitt meg sår og arr som smerter. Og jeg kjenner at det er ikke alltid at ordene om at «de som har godt i sinne, møter godhet og troskap» er sant. Men det står her, i denne visdommens bok. Mange som har levd livet sitt har nok som meg hatt erfaring med det, likevel står det her som sant og gir meg mot til å tro på det – til å gå videre og ikke gi opp. Til ikke å bli redd eller bitter i møte med andre mennesker og lukke meg inne. Men våge meg på å tro at det er sant, for det er først når jeg fortsetter at jeg kan se tilbake og se at det ble sant også i mitt liv. Det vil jeg tro, det vil jeg leve etter. Slik at livet kan bli Gud til ære og mennesker til glede og nytte.

Del