3. søndag i påsketiden

3. søndag i påsketiden: PrekentekstMark 6,30-44

Bokmål

30 Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket.31 Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.
   32 Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene.33 Men mange så at de dro bort, og kjente dem igjen, og fra alle byene strømmet folk sammen til fots og nådde fram før dem.34 Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.
   35 Det var nå blitt sent på dagen, og disiplene kom til ham og sa: «Stedet er øde, og det er alt blitt sent.36 Send dem fra deg, så de kan dra til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe mat.»37 Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?»38 «Hvor mange brød har dere?» spurte han. «Gå og se etter!» Da de hadde gjort det, sa de: «Fem brød og to fisker.»39 Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset.40 Og de slo seg ned, rekke ved rekke – noen på hundre og noen på femti.41 Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk. De to fiskene delte han også ut til alle.42 Og alle spiste og ble mette.43 Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk.44 Det var fem tusen menn som hadde spist.

Nynorsk

30 Apostlane samla seg atter hos Jesus og fortalde han om alt dei hadde gjort, og alt dei hadde lært folket.31 Då sa han til dei: «Kom med meg til ein aud stad der vi kan vera åleine, og kvil dykk litt!» For det var så mange som kom og gjekk at dei fekk ikkje tid til å eta eingong.
   32 Så drog dei ut med båten til ein aud stad for å vera for seg sjølve.33 Men mange såg at dei drog bort, og kjende dei att, og frå alle byane kom folk springande og nådde fram før dei.34 Då Jesus steig i land, fekk han sjå ei stor folkemengd. Han fekk inderleg medkjensle med dei, for dei var som sauer utan gjetar. Og han gav seg til å undervisa dei om mange ting.
   35 Men då det leid langt på dag, kom læresveinane til han og sa: «Dette er ein aud stad, og dagen lid.36 Send folket frå deg, så dei kan gå bort i grendene og landsbyane her omkring og kjøpa seg noko å eta.»37 «De skal gje dei mat!» svara Jesus. Dei sa: «Skal vi gå og kjøpa brød for to hundre denarar, så dei kan få seg mat?»38 «Kor mange brød har de?» spurde han. «Gå og sjå etter!» Då dei hadde gjort det, sa dei: «Fem brød og to fiskar.»39 Då sa han at dei skulle la alle setja seg saman i matlag i det grøne graset.40 Og dei slo seg ned, rad på rad – somme på hundre og somme på femti.41 Så tok Jesus dei fem brøda og dei to fiskane, såg opp mot himmelen og bad takkebøna. Og han braut brødet og gav det til læresveinane, så dei skulle by rundt til folket. Dei to fiskane delte han òg ut, så alle fekk.42 Og alle åt og vart mette.43 Etterpå samla dei opp det som var att av brøda og fiskane, og det vart tolv fulle korger.44 Det var fem tusen menn som hadde fått mat.

Nordsamisk

30 Apostalat čoahkkanedje fas Jesusa lusa ja muitaledje sutnje buot maid ledje dahkan ja maid oahpahan.31 Son celkkii sidjiide: “Vulget muinna ávdin báikái gos beassat leat sierranassii, vai oažžubehtet vuoiŋŋastit uhccánaš.” Olbmot oainnat bohte ja manne geažos áigge, eaige máhttájeaddjit bállen oppa boraditge.32 De sii vulge fatnasiin ávdin báikái gos sáhtte leat sierranassii.33 Muhto olbmot oidne sin vuolgimin ja máŋgasat ožžo diehtit dan. Olbmot bohte viega buot gávpogiin ja jovde dohko ovdal sin.34 Go Jesus manai fatnasis gáddái, de son oinnii buot daid olbmuid ja árkkášii sin njuorrasit, danne go sii ledje dego sávzzat main ii lean geahčči. Son oahpahišgođii sin ja sártnui sidjiide guhká.
   35 Go beaivi lei juo nohkamin, de máhttájeaddjit bohte su lusa ja dadje: “Dát báiki lea ávdin, ja lea juo maŋŋit.36 Vuolggat olbmuid dáppe eret, vai sii besset mannat lagaš báikkiid dáluide oastit alcceseaset borramuša.”37 Muhto Jesus vástidii sidjiide: “Addet dii ieža sidjiide borramuša.” Sii dadje sutnje: “Galggašeimmetgo mii vuolgit oastit láibbiid guvttiinčuđiin denárain ja addit daid sidjiide borrat?”38 Son jearai: “Galle láibbi dis leat? Mannet geahččat!” Sii dahke nu ja de dadje: “Vihtta, ja guokte guoli.”39 Jesus gohčui sin bidjat olbmuid čohkkát dohkiid dohkiid ruonas rássegieddái.40 Olbmot čohkánadde eatnamii dohkiid dohkiid, muhtun dohkiide čuođi ja muhtun dohkiide vihttalogi.41 De son válddii dan vihtta láibbi ja guokte guoli, geahčai bajás albmái ja buressivdnidii daid. De son doadjalii láibbiid ja attii bihtáid máhttájeddjiidasas, ja sii juogadedje daid olbmuide. Dan guokte guolige son juogadii buohkaide.42 Buohkat borre ja gallánedje.43 Maŋŋil čohkkejedje láibebihtáid ja guliid, guoktenuppelohkái veaddelihti dievva.44 Vihttaduhát olbmá ledje leamaš boradeamen.

1. lesetekstSal 23,1-6

Bokmål

1 En salme av David.
        
           Herren er min hyrde,
          jeg mangler ikke noe.
          
   2 Han lar meg ligge i grønne enger,
          han leder meg til vann der jeg finner hvile.
          
   3 Han gir meg nytt liv.
          Han fører meg på rettferdighets stier
          for sitt navns skyld.
          
   4 Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal,
          frykter jeg ikke noe ondt.
          For du er med meg.
          Din kjepp og din stav,
          de trøster meg.
          
   5 Du dekker bord for meg
          like foran mine fiender.
          Du salver mitt hode med olje.
          Mitt beger renner over.
          
   6 Bare godhet og miskunn
          skal følge meg alle mine dager,
          og jeg skal bo i Herrens hus
          gjennom alle tider.

Nynorsk

1 Ein salme av David.
        
           Herren er min hyrding,
          eg manglar ikkje noko.
          
   2 Han lèt meg liggja i grøne enger,
          han fører meg til vatn der eg finn kvile.
          
   3 Han gjev meg nytt liv.
          Han leier meg på rettferds stigar
          for sitt namn skuld.
          
   4 Om eg så går i dødsskuggens dal,
          er eg ikkje redd for noko vondt.
          For du er med meg.
          Din kjepp og din stav,
          dei trøystar meg.
          
   5 Du dukar bord for meg
          framfor mine fiendar.
          Du salvar mitt hovud med olje.
          Mitt beger renn over.
          
   6 Berre godleik og miskunn
          skal følgja meg alle mine dagar,
          og eg skal bu i Herrens hus
          gjennom alle tider.

Nordsamisk

1 Davida sálbma.
        
          Hearrá lea mu báimman,
          ii mus váillo mihkkege.
          
   2 Son livvuda mu ruonas gittiide,
          son láide mu
          vuoiŋŋadusa čáziid lusa.
          
   3 Son áhpásmahttá mu sielu,
          son láide mu
          vanhurskkisvuođa bálgáid mielde
          namas dihte.
          
   4 Jos mun velá vádjolivččen
          jápminsuoivana leagis,
          de in mun bala mange bahás,
          dasgo don leat mu mielde.
          Du soabbi, du báimmansoabbi jeđđe mu.
          
   5 Don ráhkadat munnje beavddi
          mu vašálaččaid čalmmiid ovdii.
          Don vuoiddat mu oaivvi oljjuin,
          ja mu juhkanlihtti golgá badjel.
          
   6 Aivvefal buorrevuohta
          ja árbmugasvuohta čuovvu mu
          buot mu eallinbeivviid,
          ja mun beasan ássat Hearrá viesus
          nu guhká go ealán.

2. lesetekst1 Pet 5,1-4

Bokmål

1 De eldste blant dere ber jeg inntrengende, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares:2 Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet.3 Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken.4 Når den øverste hyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens seierskrans som aldri visner.
   

Nynorsk

1 Dei eldste mellom dykk legg eg dette på hjartet, eg som sjølv er ein eldste og eit vitne om Kristi lidingar og har del i den herlegdomen som skal openberrast:2 Ver hyrdingar for den Guds flokk som er hos dykk! Ha tilsyn med flokken, ikkje av tvang, men av fri vilje, så som Gud vil, ikkje for vinning skuld, men av hjartet.3 Gjer dykk ikkje til herrar over dei som Gud har gjeve dykk ansvar for, men ver eit føredøme for flokken.4 Og når den høgste hyrdingen openberrar seg, skal de få den uvisnelege sigerskransen.
   

Nordsamisk

1 Dán ávžžuhusa mun cealkkán daidda geat din gaskkas leat vuorrasat – mun gii iešnai lean vuoras ja Kristusa gillámušaid duođašteaddji ja maiddái oasálaš dan hearvásvuhtii mii almmustuvvá:2 Gehččet ja áimmahuššet ealu maid Ipmil lea didjiide oskkildan, allet bákkus muhto eaktodáhtos, Ipmila dáhtu mielde, allet vuoittu dihte muhto váimmodet hálus.3 Allet hearrán ráđđe daid geat leat din oassin oskkilduvvon, muhto lehket ellui ovdagovvan.4 Go váldogeahčči almmustuvvá, de dalle dii oažžubehtet hearvásvuođa vuoitogierddu mii ii goassege golnna.
   

Undrenes tid er ikke forbi

Jesus samlet apostlene. De snakket sammen om det de hadde opplevd. Debrief kalles det i dagens arbeidshverdag. Jesus så at de hadde behov for hvile.

Så skjer det som ofte skjer. Ting blir ikke som planlagt. Livet blir sjelden det. Fem tusen mann, og med dem kvinner og barn, sto og ventet når Jesus og apostlene kom frem til sitt avsidesliggende sted.

Fortellingen sier meg to ting. Det ene; at Jesus anerkjenner viktigheten av å hvile. Jesus hvilte. Gud hvilte den 7 dagen. Hvile er en viktig del av livet. Samtidig forteller den at vi skal få stole på at Guds kjærlighet, nåde og omsorg alltid strekker til.

Det er to under i denne fortellingen. På slutten av fortellingen med få brød og fisk som ble nok til alle. Men også i begynnelsen; få krefter velsignes slik at de stekker til.

Jeg tror på en Gud som gir oss det vil trenger når vi en ettermiddag, nedsunket i sofaen får en melding fra en som trenger oss. Det kan være alt fra en konkret henvendelse til et streif av et nyss om at noen trenger en utstrakt hånd. Da tror jeg at krefter kan velsignes og hender kan strekkes ut på tross av at dagen har vært lang.

Vi er Guds utsendte og vi skal få dele ut av Guds kjærlighet, nåde og omsorg. Det strekker alltid til. Selv om apostlene nok ønsket seg hvile, så gikk de begeistret og velsignet fra denne dagen de også.

Gud gir oss nye krefter og vi kan få hvile i det, - undrenes tid er ikke forbi.

Del