17. søndag i treenighetstiden

17. søndag i treenighetstiden: PrekentekstFil 1,20-26

Bokmål

20 Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.
   21 Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning.22 Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge.23 Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre.24 Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve.25 Og fordi jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli i live, ja, bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen.26 Da skal dere få rikelig grunn til å være glade og stolte i Kristus Jesus for min skyld, når jeg kommer til dere igjen.

Nynorsk

20 Min lengt og mitt håp er at eg ikkje skal bli til skamme på noko vis, men at Kristus, no som alltid, skal opphøgjast for auga på alle ved min kropp, anten det blir liv eller død.
   21 Å leva er for meg Kristus, og å døy er ei vinning.22 Men om eg får vera i live, kan eg gjera eit arbeid som ber frukt, og då veit eg ikkje kva eg skal velja.23 Eg er dregen til begge sider: Eg har denne lengten etter å bryta opp og vera saman med Kristus, for det er så mykje, mykje betre.24 Men for dykkar skuld er det naudsynt at eg får leva vidare,25 og fordi eg er viss på dette, veit eg at eg skal få leva, ja, bli verande hos dykk alle og hjelpa dykk til framgang og glede i trua.26 Då skal de få rikeleg grunn til å vera glade og stolte i Kristus Jesus for mi skuld, når eg på nytt kjem til dykk.

Nordsamisk

20 Ja mus lea dat vuordámuš ja doaivu ahte mun in šatta heahpadii mange áššis, muhto ahte mun dál, nugo álo ovdalge, duosttašin rámidit Kristusa iežan rupmašiin, juogo dat eallá dahje jápmá.21 Dasgo munnje eallin lea Kristus ja jápmin lea vuoitu.22 Muhto jos dat ahte mun beasan ain eallit lea ávkin mu bargui, de in dieđe goappá vállježan.23 Mun geasuhuvvon goappáge beallái: Mun hálidivččen vuolgit dáppe eret ja leat Kristusa luhtte, dasgo dat livččii buoremus.24 Muhto din dihte lea dárbbašlaččat ahte mun ealán,25 dás mun lean vissis, ja mun dieđán ahte mun šattan báhcit ja orrut din buohkaid luhtte vai veahkehivččen din ovdánit ja illudit oskkus.26 Ja mu bokte, go mun boađán fas din lusa, de dii beassabehtet illudit ain eambbo dan dihte go gullabehtet Kristus Jesusii.

1. lesetekstEsek 37,1- 5.10-14

Bokmål

1 Herrens hånd kom over meg. Ved Herrens ånd førte han meg ut og satte meg ned i en dal som var full av knokler.2 Han førte meg omkring blant dem. Se, det lå en stor mengde knokler utover dalen, og de var helt tørre.3 Da sa han til meg: «Menneske, kan disse knoklene bli levende igjen?» Jeg svarte: «Min Herre og Gud, det vet bare du.»4 Han sa: «Tal profetord over disse knoklene og si til dem: Tørre knokler, hør Herrens ord!5 Så sier Herren Gud til disse knoklene: Se! Jeg lar det komme ånd i dere, så dere blir levende.

10 Jeg talte profetord, slik han hadde befalt meg. Da kom det ånd i dem, så de ble levende. De reiste seg opp og sto på føttene. Det var en umåtelig stor hær.
   11 Så sa han til meg: Menneske, disse knoklene er hele Israels folk. Hør hva de sier: «Våre knokler er tørket inn, vårt håp er knust. Det er ute med oss!»12 Tal derfor profetord og si til dem: Så sier Herren Gud: Se, mitt folk, jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav. Så fører jeg dere til Israels land.13 Mitt folk, dere skal kjenne at jeg er Herren når jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav!14 Jeg gir dere min ånd så dere blir levende, og lar dere finne hvile i deres eget land. Da skal dere kjenne at jeg, Herren, har talt og satt det i verk, sier Herren.

Nynorsk

1 Herrens hand kom over meg. Ved Herrens ande førte han meg ut og sette meg ned i ein dal som var full av knoklar.2 Han førte meg omkring mellom dei. Sjå, det låg ei stor mengd med knoklar utover dalen, og dei var heilt tørre.3 Då sa han til meg: «Menneske, kan desse knoklane bli levande att?» Eg svara: «Min Herre og Gud, det veit berre du.»4 Han sa: «Tal profetord over desse knoklane og sei til dei: Tørre knoklar, høyr Herrens ord!5 Så seier Herren Gud til desse knoklane: Sjå! Eg lèt det koma ånd i dykk, så de blir levande.

10 Eg tala profetord, som han hadde bode meg. Då kom det ånd i dei, så dei vart levande. Dei reiste seg opp og stod på føtene. Det var ein umåteleg stor hær.
   11 Så sa han til meg: Menneske, desse knoklane er heile Israelsfolket. Høyr kva dei seier: «Våre knoklar har tørka inn, vår von er knust. Det er ute med oss!»12 Tal difor profetord og sei til dei: Så seier Herren Gud: Sjå, mitt folk, eg opnar gravene dykkar og lèt dykk stiga opp or grav. Så fører eg dykk til Israels-landet.13 Mitt folk, de skal kjenna at eg er Herren når eg opnar gravene dykkar og lèt dykk stiga opp or grav!14 Eg gjev dykk mi ånd, så de blir levande, og lèt dykk finna kvile i dykkar eige land. Då skal de kjenna at eg, Herren, har tala og sett det i verk, seier Herren.

Nordsamisk

1 Hearrá giehta bođii mu badjelii, ja Hearrá vuoigŋa doalvvui mu guhkás eret ja luittii mu gasku leagi gos ledje dievva dávttit.2 Son divttii mu mannat daid badjel ovddos maŋos, ja mun oidnen ahte leagis ledje hui ollu dávttit ja ahte dat ledje áibbas goikásat.3 Hearrá jearai mus: “Olmmoš, sáhttetgo dát dávttit eallát?” Mun vástidin: “Hearrá, mu Ipmil, dušše don dieđát dan.”4 Son celkkii munnje: “Profehtastala dáidda dávttiide ja daja: Goikedávttit, gullet Hearrá sáni!5 Ná cealká Hearrá Ipmil: Mun bijan didjiide vuoiŋŋa, nu ahte dii eallábehtet.

10 Mun profehtastallen nugo Hearrá gohčui mu, ja dávttiide bođii vuoigŋa. Dat eallájedje ja čuožžiledje, ja das lei hui stuorra olmmošeatnatvuohta.
   11 Son celkkii munnje: “Olmmoš, dát dávttit leat Israela álbmot. Sii dadjet: Min dávttit leat goikan, min doaivu lea duššan, mii leat láhppon.12 Dan dihte profehtastala ja daja sidjiide: Ná cealká Hearrá Ipmil: Álbmogan, mun rabastan din hávddiid, bajidan din dain ja doalvvun din Israela eatnamii.13 Álbmogan, go mun rabastan din hávddiid ja bajidan din dain, de dalle dii ipmirdehpet ahte mun lean Hearrá.14 Mun attán didjiide iežan vuoiŋŋa, nu ahte dii eallábehtet, ja mun divttán din ássat iežadet eatnamii. Dalle dii ipmirdehpet ahte mun, Hearrá, dagan dan maid lean lohpidan dahkat. Ná cealká Hearrá.”

2. lesetekstMark 5,35-43

Bokmål

35 Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?»36 Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!»37 Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror.38 Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg,39 gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.»40 De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå.41 Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!»42 Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring.43 Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.

Nynorsk

35 Før han hadde tala ut, kom det folk frå huset til synagogeforstandaren og sa: «Dotter di er død. Kvifor bryr du meisteren lenger?»36 Jesus høyrde det som vart sagt, og sa til synagogeforstandaren: «Ver ikkje redd, berre tru!»37 Han lét ingen andre følgja med seg enn Peter, Jakob og Johannes, bror til Jakob.38 Då dei kom heim til synagogeforstandaren og han såg alt oppstyret og folket som gret og bar seg,39 gjekk han inn og sa til dei: «Kva er det de ståkar og græt for? Barnet er ikkje død; ho søv.»40 Dei berre lo av han. Men han dreiv dei ut, alle saman, og tok med seg far og mor til barnet og dei som var med han, og gjekk inn der barnet låg.41 Så tok han henne i handa og sa: «Talita kumi!» Det tyder: «Vesle jente, eg seier deg: Stå opp!»42 Og straks stod jenta opp og gjekk omkring; ho var tolv år. Då vart dei reint ifrå seg av undring.43 Men Jesus forbaud dei strengt å la nokon få vita det, og sa at dei skulle gje henne noko å eta.

Nordsamisk

35 Go Jesus lei ain sárdnumin, de muhtumat synagoga ovdaolbmo ruovttus bohte ja dadje: “Du nieida jámii. Ale šat vuorjja oahpaheaddji.”36 Go Jesus gulai sin sániid, de son celkkii synagoga ovdaolbmui: “Ale bala, duššefal oskko.”37 Son ii suovvan ovttage boahtit mielde earret Petera, Jakoba ja Johannesa, Jakoba vielja.38 Sii bohte synagoga ovdaolbmo vissui, ja Jesus oinnii šláma ja olbmuid geat čirro ja fuiko.39 Son manai sisa ja celkkii sidjiide: “Manne dii šlápmabehtet ja čierrubehtet? Ii mánná leat jápmán, son oađđá.”40 Olbmot boagustedje su. Muhto son ájii buohkaid olggos, válddii mielddis máná áhči ja eatni ja daid geat ledje suinna, ja manai latnjii gos mánná lei.41 De son válddii máná gihtii ja celkkii: “Talita kum!” Dat mearkkaša: “Nieida, mun cealkkán dutnje: Lihka!”42 Ja dallánaga nieida čuožžilii ja váccašii; son lei guoktenuppelotjahkásaš. Buohkat hirpmástuvve sakka.43 Muhto Jesus gilddii sin garrasit muitaleames geasage mii lei dáhpáhuvvan. Son gohčui sin addit niidii borrat.

Lengsler og håp

Forrige søndag var jeg på en gudstjeneste hvor et skikkelig bra gospelkor skulle synge. Selv sang jeg i gospelkor i ungdomstida, men etter studieårenes intellektuelle oppgjør med fortida, var den slags klissete følelsesuttrykk blitt veldig fremmed for meg og mitt trosliv. ”I open up my heart to Jesus” også videre, var setninger jeg flirte litt av. Hvis troa koker ned til feelgoodopplevelser, blir det ikke plass til å være hverdagskristen og kristen med nedturer. Det orker jeg ikke.

Men så er det sånn at noen ganger kaster vi babyen ut med badevannet. Og plutselig, da gospelkoret skulle synge i gudstjenesten, og solisten åpnet munnen, var jeg helt uforberedt på hva som kom til å skje. ”Next to Jesus, that’s where I belong”. Det slo meg rett i magen. Det var så nydelig. Og det traff ikke intellektet mitt i det hele tatt, det var en følelsesmessig reaksjon jeg kjente. Jeg ble skikkelig rørt. Sånn at jeg måtte hente meg inn litt når sangen var ferdig. Og det var så fint.

Denne søndagens tekst er skrevet av Paulus. La oss bare si at han var innmari emosjonelt engasjert i troa si. Han skriver om sine lengsler og håp, om å leve og dø for Jesus. Til sist døde han jo faktisk for Jesus.

Jeg tviler på om jeg kommer til å dø for Jesus, men jeg håper å leve med Jesus. Og jeg håper at jeg oftere enn jeg har gjort de ti siste årene kan bli grepet av følelsene troa vekker i meg, sånn at jeg kan kjenne meg hele meg, i både kroppen og intellektet, det som er sant: At jeg tror.

Del