Å se frelsen i nyfødte øyne

Romjulssøndag: PrekentekstLuk 2,25-35

Bokmål

25 I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham,26 og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede.27 Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven,28 tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
          
   29 «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
          slik som du har lovet.
          
   30 For mine øyne har sett din frelse,
          
   31 som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
          
   32 et lys til åpenbaring for hedningene
          og ditt folk Israel til ære.»
        
33 Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham.34 Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt35 – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.»
   

Nynorsk

25 I Jerusalem var det då ein mann som heitte Simeon; han var ein rettvis og gudfryktig mann som venta på Israels trøyst. Den heilage ande var over han,26 og Anden hadde late han få vita at han ikkje skulle sjå døden før han hadde sett han som Herren har salva.27 No kom han opp til tempelet, driven av Anden. Og då foreldra kom med Jesusbarnet for å gjera med han som skikk og bruk var etter lova,28 tok Simeon barnet i armane sine. Han lova Gud og sa:
          
   29 «Herre, no lèt du tenaren din fara herifrå i fred,
          slik som du har lova.
          
   30 For mine auge har sett di frelse,
          
   31 som du har gjort i stand like for andletet på alle folk,
          
   32 eit lys til openberring for heidningane
          og til ære for folket ditt, Israel.»
        
33 Far hans og mor hans undra seg over det som vart sagt om han.34 Og Simeon velsigna dei og sa til Maria, mor hans: «Sjå, han er sett til fall og oppreising for mange i Israel og til eit teikn som blir motsagt35 – ja, òg gjennom di eiga sjel skal det gå eit sverd. Slik skal dei tankane mange ber i hjartet, koma fram i dagen.»
   

Nordsamisk

25 Jerusalemis ásai dan áiggi olmmái gean namma lei Simmon; son lei vanhurskkis ja ipmilbalolaš ja vurddii Israela jeđđehusa. Bassi Vuoigŋa lei su badjel,26 ja Vuoigŋa lei almmustahttán sutnje ahte son ii muosát jápmima ovdal go lea oaidnán su gean Hearrá lea vuoiddadan.27 Vuoigŋa doalvvui su tempelii, ja go Jesusa vánhemat bođiiga sisa mánáin dahkan dihtii lága vieru mielde,28 de Simmon válddii máná sallasis, máinnui Ipmila ja celkkii:
   29 Hearrá, dál divttát bálvaleaddját vuolgit dáppe ráfis,
        nugo don leat cealkán.
   30 Dasgo mu čalmmit leat oaidnán du bestojumi
   31 man don leat ráhkadan buot álbmogiid oidnosis,
   32 čuovgasa mii šaddá almmustussan báhkiniidda
        ja gudnin du álbmogii Israelii.
   33 Eadnis ja áhččis ovddošeigga dan mii daddjojuvvui máná birra.34 Ja Simmon buressivdnidii sin ja dajai su eadnái Márjái: «Geahča, dát mánná lea biddjon jorralussan ja čuoččáldahttojupmin olusiidda Israelis ja mearkan mii vuostálastojuvvo,35 vai eatnat váimmuid jurdagat almmustuvašedje. Muhto miehkki manná maiddái du sielu čađa.»
   

1. lesetekstJes 66,10-13

Bokmål

10 Gled dere over Jerusalem
          og fryd dere over henne,
          alle dere som elsker henne!
          Ta del i hennes glede,
          alle dere som sørger over henne!
          
   11 Så skal dere suge og bli mette
          ved hennes trøstende bryst,
          dere skal drikke og nyte
          hennes herlige brystvorter.
          
   12 For så sier Herren:
          Se, nå leder jeg fred til henne som en elv,
          folkeslags rikdom som en flommende bekk.
          Dere skal suge,
          bæres på armen
          og vugges på fanget.
          
   13 Som en mor trøster barnet sitt,
          slik vil jeg trøste dere.
          I Jerusalem skal dere få trøst.
          
   

Nynorsk

10 Gled dykk over Jerusalem,
          og fryd dykk over henne,
          alle de som elskar henne!
          Ta del i hennar glede,
          alle de som sørgjer over henne!
          
   11 Så skal de suga og bli mette
          ved hennar trøystande bryst,
          de skal drikka og nyta
          hennar herlege brystvorter.
          
   12 For så seier Herren:
          Sjå, no leier eg fred til henne som ei elv,
          folkeslags rikdom som ein fløymande bekk.
          De skal suga,
          berast på armen
          og voggast på fanget.
          
   13 Som ei mor trøystar barnet sitt,
          slik vil eg trøysta dykk.
          I Jerusalem skal de få trøyst.
          
   

Nordsamisk

10 Illudehket ovttas Jerusalemiin,
          ávvudehket suinna,
          buohkat dii geat atnibehtet
          su ráhkisin!
          Illudehket suinna,
          buohkat dii geat lehpet moraštan su.
          
   11 Dalle dii beassabehtet
          njammat gallás
          ja gávdnat jeđđehusa su fátmmis,
          njammat ja illudit
          su dievaslaš valljái.
          
   12 Ná cealká Hearrá:
          Mun buvttán sutnje lihku
          joga láhkái,
          álbmogiid dávviriid
          dego boršu jogaš.
          Su mánát guddojuvvojit salas
          ja vuhttojuvvojit askkis.
          
   13 Nugo eadni jeđđe mánás,
          nu mun jeđđen din.
          Jerusalemis dii oažžubehtet jeđđehusa.
          
   

2. lesetekstRom 11,33-36

Bokmål

33 Å, dyp av rikdom
          og visdom og kunnskap hos Gud!
          Hvor uransakelige hans dommer er,
          hvor ufattelige hans veier!
          
   34  Hvem kjente Herrens sinn,
           og hvem var hans rådgiver?
          
   35  Hvem ga ham noe først
           så han skulle få noe igjen?
          
   36 For fra ham og ved ham og til ham er alle ting.
          Ham være ære i all evighet! Amen.

Nynorsk

33 Å, for eit djup av rikdom
          og visdom og kunnskap hos Gud!
          Kor uransakelege hans dommar er,
          og kor ufattelege hans vegar!
          
   34  Kven kjende Herrens sinn,
           eller kven var rådgjevaren hans?
          
   35  Kven gav han noko først
           så han skulle få vederlag?
          
   36 Av han og ved han og til han er alle ting.
          Han vere ære i all æve! Amen.

Nordsamisk

33 Man čieŋal lea Ipmila riggodat,
        viisodat ja diehtu!
        Man suokkardallameahttumat leat su duomut,
        ja man árvitmeahttumat su geainnut!
   34 Gii dovdá Hearrá jurdagiid,
        gii sáhttá leat su ráđđeaddi?
   35 Gii lea addán sutnje maidege,
        man son ferte buhtadit?
   36 Sus ja su bokte ja sutnje lea buot mii lea.
        Sutnje lehkos gudni agálašvuhtii! Amen.
   

Vi kan være sikre på at Simeon så at himmelen og jorden møttes i den lille kroppen.

Har du noen gang sett inn i nyfødte barneøyne? Det som slår mange av oss når vi møter blikket til et lite nurk som nettopp har kommet til verden, er følelsen av å se inn i dypet av noe som minner om evigheten. Det er like uventa hver gang; det lille vesenet glipper med trøtte barneøyne, slår dem brått opp, og plutselig ser vi inn i noe som er hinsides tid og rom, inn i noe som likner på gammel visdom.

Gamle Simeon bodde i Jerusalem. Ledet av Ånden gikk han opp til tempelet. Samtidig var et ungt par på vei dit med sin nyfødte sønn, som skikken var, å ta med åtte dager gamle guttebarn til tempelet for å takke. Da Simeon fikk se Josef og Maria med barnet, tok han lille Jesus i armene og brøt ut i lovsang: «For mine øyne har sett din frelse». Var det i dypet av de nyfødte barneøynene han så frelsen? Det kan vi ikke være sikre på. Men vi kan være sikre på at Simeon så at himmelen og jorden møttes i den lille kroppen, at livet vant over døden, at nåden var større enn synden.

Så forutså også Simeon all lidelse Jesus skulle gjennomgå, og sorgen Maria skulle bære over å miste barnet sitt. Romjulssøndag er en dag da vi også særlig tenker på alle barn i verden som lider, og på alle som har mista sine egne barn. Og mest av alt tenker vi på det Simeon så: At Gud steg ned til jorda som et lite barn for å dele vår lidelse og sorg.

Hver gang vi ser inn i nyfødte barneøyne, kan vi derfor minnes det ene barnet som ble vendepunktet for menneskeheten.

Del