Et merkelig opptog

Minnedag: PrekentekstJoh 11,1-5.33-38

Bokmål

1 En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde.2 Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror.3 Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.»4 Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.»5 Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus.
   

33 Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste,34 og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» «Herre, kom og se», sa de.35 Jesus gråt.36 «Se hvor glad han var i ham», sa jødene.37 Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?»38 Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen.

Nynorsk

1 Ein mann som heitte Lasarus, låg sjuk. Han var frå Betania, den byen som Maria og Marta, syster hennar, budde i.2 Det var Maria som hadde salva Herren med olje og tørka føtene hans med håret sitt. Lasarus, som låg sjuk, var bror hennar.3 Systrene sende då bod til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er sjuk.»4 Då Jesus høyrde det, sa han: «Denne sjukdomen fører ikkje til døden. Nei, han er til Guds ære; han skal herleggjera Guds Son.»5 Jesus var svært glad i Marta og syster hennar og Lasarus.
   

33 Då Jesus såg at dei gret, både ho og alle jødane som følgde henne, vart han oppskaka og opprørt i sitt indre,34 og han sa: «Kvar har de lagt han?» «Kom og sjå, Herre», svara dei.35 Jesus gret.36 Då sa jødane: «Sjå kor glad han var i han.»37 Men somme av dei sa: «Han som opna auga på ein som var blind, kunne ikkje han ha hindra at denne mannen døydde?»38 Jesus vart igjen opprørt og gjekk bort til grava. Det var ei hòle, og det låg ein stein framfor opninga.

Nordsamisk

1 Olmmái gean namma lei Lasarus, lei buohccán. Son lei Betanias eret, dan gilis gos Márjá ja su oabbá Mártá oruiga.2 Márjá lei son gii vuoiddai Hearrá julggiid njálggahájat vuoidasiin ja sihkui su julggiid vuovttaidisguin. Lasarus, gii lei buohcamin, lei su viellja.3 Oappášguovttos bijaiga sáni Jesusii: «Hearrá, du ráhkis ustit lea buohcci.»4 Go Jesus gulai dan, de celkkii: «Dát ii leat jápmindávda, muhto dat lea Ipmilii gudnin, vai Ipmila Bárdni hearvásmahttojuvvošii dan bokte.»5 Jesus ráhkistii Márttá ja su oappá ja Lasarusa.
   

33 Go Jesus oinnii čierrumin sihke Márjjá ja buot juvddálaččaid geat čuvvo su, de son moaráskii ja darragođii34 ja jearai: «Gosa dii lehpet bidjan su?» Sii vástidedje: «Hearrá, boađe geahččat.»35 Jesus čierui.36 Juvddálaččat dadje: «Geahča, man ráhkis son lei sutnje.»37 Muhto muhtumat sis gis dadje: «Ii ba son gii rabai čalmmeheami čalmmiid, maiddái livčče sáhttán eastadit dán olbmá jápmimis?»38 Jesus moaráskii fas ja manai hávddi lusa. Hávdi lei bákteráigi, ja geađgi lei fierahuvvon ráiggi ovdii.

1. lesetekst1 Mos 23,1-6

2. lesetekst2 Kor 1,3-7

Bokmål

3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst!4 Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.5 For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst.6 Lider vi nød, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som gjør at dere holder ut de samme lidelser som vi må tåle.7 Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten.
   

Nynorsk

3 Lova vere Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på miskunn, vår Gud som gjev all trøyst.4 Han trøystar oss i all vår naud, så vi kan trøysta dei som er i naud, med den trøyst som Gud trøystar oss med.5 For liksom Kristi lidingar i rikt mål kjem over oss, blir vi òg i rikt mål trøysta ved Kristus.6 Lid vi naud, er det for at de skal få trøyst og frelse. Blir vi trøysta, er det for at de skal få den trøysta som gjer dykk uthaldande i dei same lidingane som vi må gjennomlida.7 Og vårt håp for dykk er fast. For vi veit at slik de deler lidingane med oss, deler de òg trøysta.
   

Nordsamisk

3 Máidnojuvvon lehkos Ipmil ja Hearrámet Jesus Kristusa Áhčči, árkkálmastinvuođa Áhčči ja buot jeđđehusa Ipmil!4 Son jeđđe min buot min áŧestusain dainna jeđđehusain man mii ieža leat ožžon Ipmilis vai mii gis sáhtášeimmet jeđđet sin geat leat buot lágán áŧestusain.5 Dasgo nugo mii leat valljogasat ožžon oasi Kristusa gillámušain, nu mii maiddái oažžut valljugasat dan jeđđehusa man Kristus addá.6 Jos mii áŧestuvvat, de dat šaddá didjiide jeđđehussan ja bestojupmin. Jos mii jeđđejuvvot, de dalle maiddái dii ge jeđđejuvvobehtet ja nanusmuvvabehtet gierdat daid seammá gillámušaid maid mii ge fertet gillát.7 Mii luohttit nannosit didjiide, dasgo mii diehtit ahte nugo dis lea oassi gillámušas, nu dis lea maiddái oassi jeđđehusas.
   

De lyser velsignelsen over livet slik det er og slik det skal bli

Rundt forrige århundreskifte gikk det en liten, pukkelrygget mann rundt i Oslos gater. Hendene hans var deformert og han kunne ikke gjøre vanlig kroppsarbeid, ikke hadde han utdannelse heller. Han het Johan Halmrast og levde av å skrive små stykker som han solgte til ukeblader og aviser for småpenger. Han prøvde seg også med romaner og dikt, men levde i dyp fattigdom hele sitt voksne liv. De nærmeste vennene sine hadde Johan i Frelsesarmeen og han var fast gjest ved suppekjøkkenet. Da han døde i 1912, 46 år gammel, ble det funnet flere sekker med skriverier, alt ble brent ulest. I begravelsen var det bare hans far og hans bror pluss fire frelsesoffiserer som møtte opp.

Hvorfor er han likevel husket? Ikke alt han skrev ble brent. Han hadde også prøvd seg på religiøse skriverier og noen enkle salmer klorte seg fast. På Allehelgensdag synger vi ofte «Henover jord et pilgrimstog så sakte skrider frem». Jeg synes jeg ser ham for meg sammen med barna, de gamle, de skadde, de slitne. Et merkelig opptog mot himmelen. Allehelgensdagen en dag for de levende. Dette merkelige opptoget fortsetter å gå gjennom verden. De som går der kaster noen sideblikk mot minnene etter de som er framme. Den som har hukommelse, har også savn. Derfor er det nødvendig å sørge. De kaster også et blikk framover, i lengsel mot alle tings gjenopprettelse. Men mest tenker de på det de er. De er allerede salt og lys, de lever det de er, sterkt eller svakt. De lyser velsignelsen over livet slik det er og slik det skal bli. Ikke sin egen velsignelse, men hans som går både først og sist i det merkelige opptoget.

Del