Photo by Nikola Knezevic on Unsplash

Bots- og bønnedag

Bots- og bønnedag: PrekentekstLuk 18,9-14

Bokmål

9 Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:
   10 «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller.11 Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der.12 Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’13 Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’
   14 Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»

Nynorsk

9 Til nokre som stolte på at dei sjølve var rettferdige, og såg ned på alle andre, fortalde Jesus denne likninga:
   10 «To menn gjekk opp til tempelet for å be. Den eine var farisear og den andre tollar.11 Farisearen stilte seg opp for seg sjølv og bad slik: ‘Eg takkar deg, Gud, fordi eg ikkje er som andre menneske, dei som svindlar, gjer urett og bryt ekteskapet, eller som den tollaren der.12 Eg fastar to gonger i veka og gjev tiend av alt eg tener.’13 Tollaren stod langt unna; han ville ikkje eingong lyfta auga mot himmelen, men slo seg for bringa og sa: ‘Gud, ver meg syndar nådig!’
   14 Eg seier dykk: Tollaren gjekk heim rettferdig for Gud, den andre ikkje. For kvar den som set seg sjølv høgt, skal setjast lågt, og den som set seg sjølv lågt, skal setjast høgt.»

Nordsamisk

9 Son muitalii eará veardádusa dakkáriidda geat atne iežaset vanhurskkisin ja badjelgehčče earáid:
   10 Guokte olbmá manaiga bajás tempelii rohkadallat. Nubbi lei farisealaš, nubbi gis tuollár.11 Farisealaš čuožžilii ovdan ja rohkadalai ná: «Ipmil, mun giittán du go in leat nugo eará olbmot, geat verrošit, dahket vearrivuođaid ja furrošit, dahje nugo duot tuollár.12 Mun anán borakeahttáivuođa guktii vahkus ja attán logádasa buot dietnasiin.»13 Tuollár čuoččui mihá vuollin ii ge jolggadan oppa čalmmiidis ge loktet almmi guvlui, muhto čorpmai raddásis ja dajai: «Ipmil, leage munnje suttolažžii árbmugas!»
   14 Mun cealkkán didjiide: Tuollár manai ruoktot vanhurskkisin, muhto nubbi ii. Dasgo dat guhte bajida iežas, vuoliduvvo, ja dat guhte vuolida iežas, bajiduvvo.
   

1. lesetekstJes 59,1-4

Bokmål

1 Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse,
          og hans øre er ikke for tungt til å høre.
          
   2 Nei, det er skylden
          som skiller dere fra deres Gud.
          Syndene deres skjuler ansiktet hans
          så han ikke hører dere.
          
   3 For hendene deres er tilsølt av blod
          og fingrene av skyld,
          leppene deres taler løgn,
          og tungen mumler svik.
          
   4 Ingen stevner til doms med rette,
          og ingen fører sak på ærlig vis.
          De stoler på tomhet og taler løgn,
          de unnfanger urett og føder ondskap.
          
   

Nynorsk

1 Sjå, Herrens hand er ikkje for kort til å frelsa,
          og øyret hans er ikkje for tungt til å høyra.
          
   2 Nei, det er skulda
          som skil mellom dykk og dykkar Gud.
          Syndene dykkar løyner andletet hans
          så han ikkje høyrer dykk.
          
   3 For hendene dykkar er tilsølte med blod
          og fingrane av skuld,
          leppene dykkar talar løgn,
          og tunga mumlar svik.
          
   4 Ingen stemner til doms med rette,
          og ingen fører sak på ærleg vis.
          Dei lit på tomleik og talar løgn,
          dei unnfangar urett og føder vondskap.
          
   

Nordsamisk

1 Ii Hearrá giehta leat oanehaš beastit
          iige su beallji headju gullat.
          
   2 Ii nu, din vearredaguthan
          earuhit din din Ipmilis.
          Din suttut leat čiehkan su muođuid,
          nu ahte son ii gula din,
          
   3 danin go varra lea duolvadan din gieđaid,
          vearredagut din suorpmaid,
          din baksamat sárdnot giellásiid
          ja din njuovčča savkkuha behtolašvuođa.
          
   4 Ii oktage mana riektái vuoiggalaččat,
          ii oktage váidde nuppi rehálaččat.
          Buohkat dorvvastit guorusvuhtii
          ja sárdnot giellásiid,
          guddet goaŧusteaset lihkuhisvuođa
          ja riegádahttet heavu.
          
   

2. lesetekst1 Joh 1,8-2,2

Bokmål

8 Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.9 Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.10 Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.

1 Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige.2 Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.

Nynorsk

8 Seier vi at vi ikkje har synd, då fører vi oss sjølve vill, og sanninga er ikkje i oss.9 Men dersom vi sannar syndene våre, er han trufast og rettferdig, så han tilgjev oss syndene og reinsar oss for all urettferd.10 Seier vi at vi ikkje har synda, då gjer vi han til løgnar, og hans ord er ikkje i oss.

1 Mine born, dette skriv eg til dykk så de ikkje skal synda. Men om nokon syndar, har vi ein talsmann hos Far. Det er Jesus Kristus, Den rettferdige.2 Og han er ei soning for syndene våre, ja, ikkje berre for våre, men for alle i heile verda.

Nordsamisk

8 Jos mii dadjat ahte mis ii leat suddu, de beahttit iežamet, ii ge duohtavuohta leat min siste.9 Jos mii dovddastit suddomet, de son lea oskkáldas ja vanhurskkis, ja addá midjiide min suttuid ándagassii ja buhtista min buot vearrivuođas.10 Jos mii dadjat ahte eat leat suddudan, de mii dahkat su gielisteaddjin ii ge su sátni leat min siste.
   

1 Mánážiiddán, dán mun čálán didjiide amadet suddudit. Muhto jos muhtun sudduda, de mis lea Áhči luhtte bealušteaddji, Jesus Kristus, guhte lea vanhurskkis.2 Son lea min suttuid soabahus, ii ge dušše min, muhto oppa máilmmi.
   

Selverkjennelse er å gå gjennom porter til nye landskap

Det er stor forskjell på selverkjennelse og selvtilfredshet.

Selvtilfredshet er sjelden sjarmerende – enten det er i egen fullkommenhet eller i egen svakhet. Verre er det at selvtilfredshet kan bli endepunktet. Jeg har nådd dit jeg vil. Det er vanskelig å se veier videre fordi jeg er der jeg skal være. Selvtilfredshet kan være stagnasjon. Det er ikke noe å strekke seg etter. Porten til nye landskap er lukket eller i alle fall mindre viktig. Muligheter blir stående ubenyttet.

Selverkjennelse, derimot, åpner porter til nye landskap. På veien kan man både glede seg over det som er bra og få kjennskap til det som kan bli bedre. Selverkjennelsen kan føre til ydmykhet, erkjennelse av å være sårbar, og en avhengighet som anerkjenner at noe er større enn meg selv. Det er ikke å være svak og unnfallende. Tvert imot er det å søke muligheter. Det er å gå gjennom porter som fører til nye landskap.

I vår kristne tro er dette uttrykk for en tilhørighet til Gud som vår skaper, opprettholder og frelser. Det er en bønn om nåde.

Fariseerne var samfunnets støtter. Men deres forståelse av forholdet mellom Gud og menneske bygget opp under deres egen selvtilfredshet. Med en nedlatende mine skapte de avstand. Jesu eksempelfortelling bruker selverkjennelse som en vei til et annet landskap der tolleren befinner seg.  I det landskapet møter du nåde. Nåde skaper nye relasjoner både til Gud og mennesker.

På dette grunnlaget feirer vi i vår kirke denne søndagen - bots- og bønnedagen.

Del