Håpet om å bli løftet opp!

3. søndag i fastetiden: PrekentekstMark 9,17-29

Bokmål

17 En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum.18 Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.»19 Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!»20 De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet.21 Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han.22 «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!»23 «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.»24 Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!»25 Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!»26 Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død.27 Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.
   28 Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?»29 Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn *og faste•.»

Nynorsk

17 Ein i flokken svara: «Meister, eg er komen til deg med son min; han har ei ånd som gjer han stum.18 Når ho tek tak i han, kastar ho han over ende, skummet står ut av munnen, og han skjer tenner og blir heilt stiv. Eg bad læresveinane dine driva ånda ut, men dei makta det ikkje.»19 Då sa Jesus til dei: «Du vantruande slekt! Kor lenge skal eg vera hos dykk? Kor lenge skal eg halda ut med dykk? Kom hit til meg med han!»20 Dei førte guten bort til han, og med det same ånda fekk sjå Jesus, reiv og sleit ho i guten så han fall til jorda og velte seg med skum om munnen.21 «Kor lenge har han hatt det slik?» spurde Jesus. «Frå han var liten», svara faren.22 «Ofte har ånda kasta han både i eld og i vatn for å ta livet av han. Men om du kan, så ha medkjensle med oss og hjelp oss!»23 «Om eg kan?» svara Jesus. «Alt er mogleg for den som trur.»24 Straks ropa faren: «Eg trur, hjelp mi vantru!»25 Då Jesus såg folk strøyma til, truga han den ureine ånda og sa: «Du stumme og døve ånd, eg byd deg: Far ut av han, og kom aldri meir tilbake!»26 Då skreik ho høgt, reiv og sleit i han og fór ut. Guten låg livlaus, og alle sa at han var død.27 Men Jesus tok han i handa og hjelpte han opp, og han reiste seg.
   28 Då Jesus var komen i hus og læresveinane var åleine med han, spurde dei: «Kvifor kunne ikkje vi driva ut den ånda?»29 Han svara: «Dette slaget kan berre drivast ut med bøn *og faste•.»

Nordsamisk

17 Muhtun olmmái olmmošjoavkkus vástidii: «Oahpaheaddji, mun lean buktán bárdnán du lusa; sus lea vuoigŋa mii dahká su gielaheapmin.18 Go dat dohppe su, de dat bálkesta su veallut, ja son soalssida ja gižaha bániid ja stirdu. Mun sihten du máhttájeddjiid ádjit olggos dan, muhto eai sii veadján dahkat dan.»19 De Jesus vástidii: «Eahpeoskkolaš sohkagoddi! Man guhká mun ferten leat din luhtte? Man guhká ferten gierdat din? Buktet bártni deike mu lusa!»20 Sii bukte su Jesusa lusa, muhto dan seammás go vuoigŋa oinnii Jesusa, de gaikugođii bártni, nu ahte son gahčai eatnamii ja fieradii soalssidettiin.21 Jesus jearai su áhčis: «Man guhká son lea leamaš diekkár?» Áhčči vástidii: «Gitta mánnávuođa rájes.22 Máŋgga háve vuoigŋa lea bálkestan su sihke dollii ja čáhcái goddin dihtii su. Muhto jos don veaját maidege, de árpmit min ja veahket min!»23 Jesus celkkii sutnje: «Jos veaján? Buot lea vejolaš dasa guhte osku.»24 Dallánaga čurvii bártni áhčči: «Mun oskkun, veahket mu eahpeoskkustan!»25 Go Jesus oinnii olmmošjoavkku čoahkkaneamen iežas birra, de šiggugođii buhtismeahttun vuoiŋŋa ja celkkii: «Gielahis ja bealjehis vuoigŋa, mun gohčun du: Vuolgge sus, ale ge goassege šat mana su sisa!»26 Dalle dat bárggádii, gaikulii bártni ja vulggii sus. Bárdni šattai dego livččii jápmán, ja eatnagat dadje: Son lea jápmán.27 Muhto Jesus válddii su gihtii ja veahkehii su julggiid ala, ja son čuožžilii.
   28 Go Jesus lei boahtán vissui, de su máhttájeaddjit jerre sus iehčanassii: «Manne mii eat veadján ádjit olggos dan?»29 Son vástidii: «Dát šládja ii sáhte áddjojuvvot olggos earet rohkosiin.»
   

1. lesetekstJob 2,1-10

2. lesetekstEf 6,10-18

Bokmål

10 Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!11 Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep.12 For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.13 Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt.14 Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje,15 stå klar med fredens evangelium som sko på føttene.16 Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler.17 Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord.18 Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige,

Nynorsk

10 Til sist: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!11 Ta på dykk heile Guds rustning, så de kan stå fast mot djevelens listige åtak.12 For vår strid er ikkje mot kjøt og blod, men mot makter og herredøme, mot verdsens herskarar i dette mørkret, mot vondskapens åndehær i himmelrommet.13 Ta difor heile Guds rustning på, så de kan gjera motstand på den vonde dagen, vinna over alt og bli ståande.14 Så stå då fast: Spenn sanninga til belte om livet, ta rettferda til brynje,15 og snør fredens evangelium til skor på føtene, så de er klare til å gå.16 Lyft trua høgt til skjold i alt som hender! Med det kan de sløkkja alle brennande piler frå den vonde.17 Ta frelsa til hjelm, og grip Andens sverd, som er Guds ord.18 Gjer dette i bøn, og legg alt fram for Gud! Be alltid, i Anden! Vak og hald ut i bøn for alle dei heilage.

Nordsamisk

10 Loahpas: Šaddet gievran Hearrás ja su veagalaš fámus!11 Gárvodehket Ipmila vearjosujiiguin, vai nagadivččiidet vuostálastit beargalaga gávvilis fallehemiid.12 Dasgo eat mii soađa oačči ja vara vuostái, muhto oaivámuččaid ja fámuid vuostái, máilmmi hearráid vuostái guđet ráđđejit dán áiggi seavdnjadasas, almmiid bahávuođa vuoigŋaveagaid vuostái.13 Gárvodehket dan dihtii Ipmila vearjosujiid, vai veajášeiddet vuostálastit go bahás beaivi boahtá ja bissut čuoččat go lehpet vuoitán buot.14 De bissot nanusin, boahkánastet duohtavuođain, ja gárvodehket vanhurskkisvuođa ruovdegárvvuin,15 ja atnet julggiin gáman dan geargatvuođa maid ráfi evangelium addá.16 Loktejehket álo oskku galbba mainna sáhttibehtet čáskadit buot bahákasa buolli njuolaid.17 Atnet bestojumi oaivesuoji ja Vuoiŋŋa miehki mii lea Ipmila sátni.18 Rohkadaladettiin átnot Ipmilis veahki, ja rohkadallet álelassii Vuoiŋŋas! Gohcet ja bissot nanusin rohkadallamiin buot Ipmila olbmuid ovddas.

Noen ganger må vi lete bak helbredelsen for å finne det virkelig store underet.

Det er ikke den snille, milde Jesus vi møter i dag, men han som virker fremmed og bruker harde ord. Den brysomme Jesus som driver ut ånder uten tanke på moderne legevitenskap.

Hvordan leser vi helbredelsestekster i dag, med setninger som «alt er mulig for den som tror»? Ord som er vakre og trygge for noen, men vonde for andre. Det er altfor mange som har bebreidet egen tro i møte med noe så meningsløst som alvorlig kronisk sykdom.

Det finnes ikke noen fasitsvar på slike spørsmål, men de må stilles i en kirke som ønsker å ta menneskelivets smertefulle livserfaringer på alvor. For meg hjelper det å lese helbredelsestekstene i et håpsperspektiv. Der møtene mellom Jesus og enkeltmennesker blir viktigere enn selve underet. Der Jesus ser den som ligger nede, kommer nær og løfter opp. Det er det samme Jesus gjør i samtalene med mennesker som Sakkeus og kvinnen ved brønnen. Det skjer alltid der evangeliet får virke i våre liv: vi blir sett, bekreftet og løftet opp. Det er et budskap som har mulighet til å berøre også den som lever med sykdom, og som kanskje har innfunnet seg med at livet tok noen utfordrende vendinger.

Hva da med håpet? Det er der ennå, heldigvis Løftet om å bli reist opp sprenger dødens grenser. Det er store ord, men for meg er det ord som springer ut av det aller største underet: den tomme graven som forkynner at kjærligheten er sterkere enn døden!

Del