Tror du virkelig Jesus gikk på vannet?

25. søndag i treenighetstiden: PrekentekstMatt 14,22-34

Bokmål

22 Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted.23 Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be.
        Da kvelden kom, var han der alene.24 Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind.25 Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen.26 Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst.27 Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»
   28 Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.»29 «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus.30 Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!»31 Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?»32 Så steg de opp i båten, og vinden stilnet.33 Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!»34 Da de var kommet over, la de til land ved Gennesaret.

Nynorsk

22 Straks etter fekk Jesus læresveinane til å gå i båten og fara føre over til andre sida, medan han tok farvel med folket.23 Då han hadde gjort det, gjekk han opp i fjellet for å vera for seg sjølv og be.
        Då det leid til kvelds, var han der åleine.24 Båten var alt langt frå land og stridde hardt i bølgjene, for vinden bar imot.25 Men i den fjerde nattevakta kom han gåande mot dei på sjøen.26 Og då læresveinane såg han gå på vatnet, vart dei gripne av redsle. «Det er eit gjenferd!» sa dei og var så redde at dei skreik.27 Men i det same tala Jesus til dei: «Ver ved godt mot! Det er eg, ver ikkje redde!»
   28 Då sa Peter til han: «Herre, er det du, så sei at eg skal koma til deg på vatnet.»29 «Kom!» sa Jesus. Peter steig ut av båten og gjekk på vatnet bort til Jesus.30 Men då han såg kor hardt det bles, vart han redd. Han tok til å søkka, og ropa: «Herre, berg meg!»31 Med det same rette Jesus ut handa og greip han og sa: «Du lite truande – kvifor tvila du?»32 Så steig dei opp i båten, og vinden stilna.33 Men dei som var i båten, tilbad han og sa: «Du er sanneleg Guds Son!»34 Då dei kom over sjøen, la dei til lands i Gennesaret.

Nordsamisk

22 Dakkaviđe dán maŋŋil son gohčui máhttájeddjiidis mannat fatnasii ja vuolgit ovddas nuppi beallái, dan botta go ieš vuolggahii eret olmmošjoavkkuid.23 Go son lei dahkan dán, de manai sierranassii várrái rohkadallat.
        Go šattai eahket, de son lei doppe okto.24 Fanas lei juo guhkkin eret gáttis, ja dat ražai garrasit báruid vuostái, dasgo lei vuostebiegga.25 Muhto njealját idjagohcinvuorus son bođii vácci jávrri alde sin lusa.26 Go máhttájeaddjit oidne su vázzimin jávrri alde, de suorganedje ja dadje: «Diet lea gobmi!» ja sii huike balus.27 Muhto dan seammás Jesus sártnui sidjiide: «Lehket roahkkadat, mun dat lean. Allet bala!»
   28 De Biehtár dajai sutnje: «Hearrá, jos dat leaččat don, de gohčo mu boahtit lusat jávrri ala.»29 Jesus celkkii: «Boađe!» Biehtár loaiddastii eret fatnasis ja váccii jávrri alde Jesusa lusa.30 Muhto go son fuomášii man garas biegga lei, de ballái, ja son vuodjugođii ja čurvii: «Hearrá, beastte mu!»31 Dan seammás Jesus geigii gieđas, dohppii su ja celkkii: «Man uhcán osku dus lea! Manne eahpidit?»32 Go soai loaiddasteigga fatnasii, de biegga ložžii.33 Muhto sii geat ledje fatnasis, luoitádedje su ovdii ja dadje: «Don leat duođaid Ipmila Bárdni!»
   34 Go sii ledje ollen jávrri rastá, de láddejedje Gennesaretii.

1. lesetekstSal 107,23-32

Bokmål

23 Noen fór ut på havet med skip,
          drev handel på de veldige vann.
          
   24 De så hva Herren gjorde,
          hans undergjerninger ute på dypet.
          
   25 Han talte, og det blåste opp til uvær,
          bølgene gikk høye.
          
   26 De steg mot himmelen, de sank i dypet.
          De mistet motet i nøden,
          
   27 de tumlet og ravet som drukne,
          det de kunne, var til ingen nytte.
          
   28 Da ropte de til Herren i sin nød,
          og han førte dem ut av trengslene.
          
   29 Han fikk stormen til å stilne,
          og bølgene la seg.
          
   30 Da det stilnet, ble de glade.
          Han førte dem i havn der de ville.
          
   31 De skal prise Herren for hans miskunn,
          for hans undergjerninger mot mennesket.
          
   32 De skal opphøye ham når folket samles,
          prise ham i kretsen av de eldste.
          
   

Nynorsk

23 Somme fór ut på havet med skip,
          dreiv handel på veldige vatn.
          
   24 Dei såg kva Herren gjorde,
          hans undergjerningar ute på djupet.
          
   25 Han tala, og det bles opp til uvêr,
          bølgjene gjekk høge.
          
   26 Dei steig mot himmelen, dei sokk i djupet.
          Dei mista motet i nauda,
          
   27 dei tumla og rava som drukne,
          det dei kunne, var til inga nytte.
          
   28 Då ropa dei til Herren i si naud,
          og han førte dei ut av trengslene.
          
   29 Han fekk stormen til å stilna,
          og bølgjene la seg.
          
   30 Då det stilna, vart dei glade.
          Han førte dei i hamn der dei ville.
          
   31 Dei skal prisa Herren for hans miskunn,
          for hans undergjerningar mot mennesket.
          
   32 Dei skal opphøgja han når folket samlast,
          prisa han der dei eldste sit.
          
   

Nordsamisk

23 Muhtumat sis manne
          skiippaide
          ja gávppašedje stuorra mearaid alde.
          
   24 Sii oidne Hearrá daguid,
          čiekŋalasaid oavdduid,
          su stuorra oavdudaguid.
          
   25 Son gohčui,
          ja šattai riđđudálki,
          meara bárut badjánedje.
          
   26 Sii loktanedje almmi guvlui
          ja vudjo čiekŋalasaide,
          oasehisvuođas sin siellu hearddohuvai.
          
   27 Sii sugadedje, sii suibo
          dego gárrenolbmot,
          sin máhtus ii lean ávki.
          
   28 Dalle sii heađisteaset
          čurvo veahkkin Hearrá,
          ja son besttii sin sin áŧestusain.
          
   29 Son divttii riđu šaddat goalkin,
          ja meara bárut jaskkodedje.
          
   30 Sii illosedje go golkii,
          ja son doalvvui sin dan hávdnii
          gosa sii ledje áigumin.
          
   31 Giitoset sii Hearrá
          su buorrevuođas,
          oavdduin
          maid son lea dahkan olbmuide!
          
   32 Gulahehkoset sii su gudni
          go su álbmot čoaggana,
          su rámádusa vuorrasiid čoakkalmasas!
          
   

2. lesetekst2 Kor 1,8-11

Bokmål

8 Vi vil at dere skal vite, søsken, om den nød vi led i Asia. Det var mye mer enn vi kunne bære. Vi så ingen utvei til å berge livet,9 men regnet oss alt som dødsdømte. For vi skulle ikke stole på oss selv, men på Gud, som oppreiser de døde.10 Han reddet oss fra den visse død, og han skal gjøre det igjen. Til ham har vi satt vårt håp, og han skal redde oss på ny.11 Også dere må hjelpe til ved å be for oss. Når mange ber, vil takken for den nådige hjelp vi får, stige opp fra manges munn.

Nynorsk

8 Vi vil ikkje, sysken, at de skal vera uvitande om alt det vonde vi måtte lida i Asia. Det var så tungt at det var meir enn vi kunne bera. Vi var til og med i tvil om vi kunne berga livet.9 I tanken kjende vi oss alt som dødsdømde, slik at vi ikkje skulle stola på oss sjølve, men på Gud, som reiser opp dei døde.10 Han berga oss frå den visse død, og han skal berga oss igjen. Til han har vi sett vår von, og han skal berga oss på nytt.11 Også de må koma oss til hjelp i bøn. Når mange bed, vil takka for den nådige hjelp vi får, stiga opp frå mange munnar.

Nordsamisk

8 Oskuguoimmit, mii dáhtošeimmet din diehtit makkár áŧestusaid mii vásiheimmet Asia eanangottis. Dat ledje nu badjelmearálaš lossadat ahte mii velá eahpidišgođiimet gájošeimmet go heaggamet ge.9 Mii navddiimet iežamet juo dubmejuvvon jápmimii, amamet šat luohttit alcceseamet, muhto Ipmilii, guhte bajásčuoččáldahttá jábmiid.10 Ja son gájui min stuora heakkaheađis, ja son dahká dan fas. Sutnje mii dorvvastit ahte son ain gádju min.11 Maiddái dii ge galgabehtet veahkehit min rohkosiiddádetguin, vai eatnagat giitalivčče Ipmila dan árpmu ovddas man mii leat ožžon go eatnagat leat rohkadallan min ovddas.
   

Mange ganger har jeg opplevd at folk vil latterliggjøre meg og den kristne troen, og da er Jesus som gikk på vannet et favorittema.

«Tror du virkelig Jesus gikk på vannet?» Jeg har fått spørsmålet mange ganger, og med tiden lært meg å svare: «Siden jeg tror at han var død og ble levende igjen, blir det å gå på vannet bare en bagatell.» Det er folk stort sett enig i, og så er samtalen død. For spørsmålet ble ikke stilt for å få en oppriktig samtale om tro, men for å latterliggjøre meg som kan tro noe så dumt. Hvis jeg opplever at spørsmålet er annerledes ment, kan svarene variere. Mange ganger har jeg opplevd at folk vil latterliggjøre meg og den kristne troen og da er Jesus som gikk på vannet et favorittema. Det har gjort at den historien er slitsom for meg. Den er slitsom på flere andre måter også. For det er rart at Jesus går på vannet. Og det er så mange tolkninger og meninger om hva denne fortellingen betyr; fortellingen er så pakket med informasjon om Gud og Jesus og det å være menneske og vi er alle i samme båt og ja – det er slitsomt. Og midt i alt dette Jesu ord; Du lite troende – hvorfor tvilte du? En slitsom historie som jeg helst ikke vil forholde meg til. Akkurat som det er med de slitsomme tingene i livet. Orker ikke helt, det er som om jeg drukner i alt jeg må forholde meg til av slitsomme ting – «Hjelp meg!», kan jeg høre meg selv rope, inni meg. Og vet du, det merkelige skjer, noen dukker opp, hjelper og jeg får fast grunn under føttene igjen. Det er som om Jesu hånd strekkes ut mot meg og drar meg opp av slitsomhetens hav og får føttene mine på plass i båten igjen.

Ja, jeg tror virkelig Jesus gikk på vannet og jeg tror han gjør det fremdeles!

Del