Søndagstanker

 

Prekentekst 04.12.16
2. søndag i adventstiden

1 La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2 I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? 3 Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. 4 Og dit jeg går, vet dere veien.»
   

18 Men Herrens øye hviler på dem
          som frykter ham og venter på hans miskunn,
          
    19 så han kan fri dem fra døden
          og holde dem i live gjennom hungersnød.
          
    20 Vår sjel venter på Herren;
          han er vår hjelp og vårt skjold.
          
    21 Vårt hjerte gleder seg i ham,
          vi setter vår lit til hans hellige navn.
          
    22 La din miskunn være over oss, Herre!
          Det er deg vi venter på.

13 Da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, for han hadde ingen større å sverge ved. 14 Han sa: Sannelig, jeg vil velsigne deg rikt og gjøre din ætt uendelig tallrik. 15 Og Abraham ventet tålmodig og fikk det Gud hadde lovet ham. 16 Mennesker sverger jo ved en som er større, og eden er en stadfestelse som gjør slutt på alle innvendinger. 17 Gud ville gjøre det helt klart for arvingene til løftet at hans beslutning var uforanderlig. Derfor gikk han også god for den med en ed. 18 Med løfte og ed, to ting som ikke kan forandres – og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss. 19 Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget,

1 Lat ikkje hjartet dykkar uroast! Tru på Gud og tru på meg! 2 I huset til Far min er det mange rom. Var det ikkje slik, hadde eg då sagt dykk at eg går og vil gjera klar ein stad til dykk? 3 Og når eg har gått og gjort klar ein stad til dykk, kjem eg att og tek dykk til meg, så de skal vera der eg er. 4 Og dit eg går, veit de vegen.»
   

18 Men Herrens auge kviler på dei
          som fryktar han og ventar på hans miskunn,
          
    19 så han kan fria dei frå døden
          og halda dei i live gjennom hungersnaud.
          
    20 Vår sjel ventar på Herren;
          han er vår hjelp og vårt skjold.
          
    21 Vårt hjarte gleder seg i han,
          vi set vår lit til hans heilage namn.
          
    22 Lat di miskunn vera over oss, Herre!
          Det er deg vi ventar på.

13 Då Gud gav Abraham lovnaden, svor han ved seg sjølv, for han hadde ingen større å sverja ved. 14 Han sa: « Sanneleg, eg vil velsigna deg rikt og gjera ætta di talrik utan ende.» 15 Og Abraham venta med tolmod og fekk det Gud hadde lova han. 16 Menneske sver ved ein som er større, og eiden er ei stadfesting som gjer ende på alle innvendingar. 17 Gud ville gjera det heilt klårt for dei som skulle arva lovnaden, kor urokkeleg hans avgjerd var; difor gjekk han god for det med eid. 18 Med lovnad og eid, to ting som ikkje kan endrast – og Gud kan ikkje lyga – skulle vi ha ei sterk trøyst, vi som har gripe den vona som ligg framfor oss og såleis søkt redning. 19 Denne vona er eit trygt og fast anker for sjela. Det når innanfor forhenget,

1 Alloset din váimmut suorganehko. Oskot Ipmilii ja oskot munnje! 2 Mu Áhččán viesus leat ollu lanjat. Jos nu ii livčče, de mun cealkkášin didjiide dan. Dasgo mun manan gárvvistit didjiide saji. 3 Ja go mun lean mannan ja lean gárvvistan didjiide saji, de boađán fas ja válddán din lusan, vai dii livččiidet doppe gos mun lean. 4 Ja dii diehtibehtet geainnu dohko gosa mun manan.»
   

18 Muhto Hearrá goziha daid
          geat ballet sus,
          daid geat luhttet su oskkáldasvuhtii.
          
    19 Son čoavdá sin jápmimis
          ja gádju sin nealggis.
          
    20 Mii vuordit Hearrá áibbašemiin,
          son lea min veahkki ja min galba.
          
    21 Son lea min váimmu illu,
          mii dorvvastit su bassi nammii.
          
    22 Hearrá, árpmit min!
          Du mii vuordit.

13 Go Ipmil attii lohpádusa Abrahamii, de vuortnui iežas nammii, dasgo ii lean oktage su stuorit, gean nammii son livččii vurdnon. 14 Son vuortnui: «Duođaid, mun buressivdnidan du valljugasat ja lasihan du náli». 15 Abraham vurddii gierdavaččat ja oaččui dan mii lei lohpiduvvon sutnje. 16 Olbmot gal vurdnot soapmása nammii gii lea iežaset stuorit, ja válli nanne ášši ja loahpaha buot nákkuid. 17 Dan dihtii Ipmil nannii lohpádusas váliin go hálidii čájehit čielgasit sidjiide geaidda lohpádus guoská, ahte su árvalus ii nuppástuva. 18 Dát guokte rievdameahttun ášši mat dáhkidit ahte Ipmil ii gielis, roahkasmahttet min guđet leat báhtaran su dorvui, ja arvvosmahttet min doallat gitta dan doaivagis mii lei lohpiduvvon midjiide. 19 Dat doaivva lea min sielu áŋkkur. Dat lea nanus ja vissis ja ollá gitta ovdaloavdaga siskkobeallái.

Flytteangst

Som barn opplevde jeg å flytte bare en gang. Og da flytta vi omtrent 300 meter. Det hele var ganske ukomplisert, ingen å ta farvel med, ikke noe alvorlig oppbrudd for en 6-åring. Så enkelt var det ikke for alle som flyttet. På den tida vokste det opp drabantbyer der vi bodde, 4-etasjers blokker med oppgang A og B og C og D og E. Det hendte mer enn en gang at små 5-åringer bommet både på blokk og oppgang og etasje. Det fantes ikke drabantbyer der de kom fra, enten det var Solør eller Helgeland eller Finnmark. Å ringe på feil dørklokke er så sin sak. Adskillig verre var det å kjenne dypt inne i magen at her hører jeg ikke hjemme. Verken i denne blokka eller i noen annen blokk.

Nå er det Jesus som skal flytte. Han gir disiplene en dramatisk uforståelig flyttemelding; han skal forlate dem. Jesus kjenner sine venner, han vet at de blir redde. Derfor er han rett på sak, adresserer angsten direkte og anviser den rette medisin: Tro på Gud og tro på meg! Han gir dem trøst og en avgjørende del av denne trøsten handler om et hus med mange rom. Vi kaller det noen ganger for himmelen.

Finner vi veien dit? Hvis vi hadde gått oss bort i drabantbyens oppganger og etasjer og til slutt kastet sjenansen overbord og spurte noen om veien hjem, var det ikke alltid at retningsanvisningene var til så mye hjelp. Da motet var som lavest og hjemlengselen størst, var det dette svaret vi virkelig håpet på: «Bare bli med meg, så skal jeg følge deg hjem. Helt hjem.»

Skrevet av

Sjur E. Isaksen

Førstelektor Menighetsfakultetet  

28.11.16

Skriv en kommentar

Vi har hatt litt problemer med useriøse kommentarer og spam i det siste. Vi ber deg derfor skrive inn svaret på regnestykket under for å legge inn en kommentar.

Arkiv

Abonner på Søndagstanker

Møt nettprestene Asle Tveit er opptatt Asle Tveit er pålogget Møt nettprestene Einar Vannebo er opptatt Einar Vannebo er pålogget Møt nettprestene Maria Paulsen Skjerdingstad er opptatt Maria Paulsen Skjerdingstad er pålogget Møt nettprestene Marie Skarrebo Holmen er opptatt Marie Skarrebo Holmen er pålogget Møt nettprestene Roger Brevik er opptatt Roger Brevik er pålogget Møt nettprestene Pernille Astrup er opptatt Pernille Astrup er pålogget Møt nettprestene Line Kvalvaag er opptatt Line Kvalvaag er pålogget Møt nettprestene Eli Kristin Flåten er opptatt Eli Kristin Flåten er pålogget Møt nettprestene Lena Rebekka Risnes er opptatt Lena Rebekka Risnes er pålogget Møt nettprestene Britt Aanes Ekhougen er opptatt Britt Aanes Ekhougen er pålogget Møt nettprestene Ingrid Nyhus er opptatt Ingrid Nyhus er pålogget Møt nettprestene Ingunn Grytnes Kristensen er opptatt Ingunn Grytnes Kristensen er pålogget Møt nettprestene Inger Bækken er opptatt Inger Bækken er pålogget Møt nettprestene Karoline Astrup er opptatt Karoline Astrup er pålogget Møt nettprestene Janne Sukka er opptatt Janne Sukka er pålogget Møt nettprestene Harald Daasvand er opptatt Harald Daasvand er pålogget Møt nettprestene Knut Nåtedal er opptatt Knut Nåtedal er pålogget