Søndagstanker

 

Prekentekst 18.09.16
18. søndag i treenighetstiden

10 Herre, du kjenner min lengsel,
          mitt sukk er ikke skjult for deg.
          
    11 Hjertet hamrer, kraften svikter,
          selv lyset i øynene har forlatt meg.
          
    12 Venner og de som står meg nær,
          holder seg borte fra min plage,
          mine nærmeste holder seg på avstand.
          
    13 De som står meg etter livet,
          setter snarer for meg.
          De som vil meg vondt, snakker om å skade meg,
          de grunner dagen lang på svik.
          
    14 Men jeg er lik en døv, jeg hører ikke,
          jeg er lik en stum som ikke åpner munnen.
          
    15 Jeg er lik en mann som ikke hører
          og ikke har svar i sin munn.
          
    16 Men det er deg, Herre, jeg venter på.
          Du vil svare meg, Herre, min Gud.
          
   

11 Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. 12 Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.
    13 At vi blir i ham og han i oss, det vet vi fordi han har gitt oss av sin Ånd. 14 Og vi har sett og vi vitner om at Faderen har sendt Sønnen som verdens frelser. 15 Om noen bekjenner at Jesus er Guds Sønn, blir Gud i ham og han i Gud. 16 Og vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham.
   

40 En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» 41 Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» 42 Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. 43 Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. 44 «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
    45 Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.

10 Herre, du kjenner min lengsel,
          mitt sukk er ikkje løynt for deg.
          
    11 Hjartet hamrar, krafta sviktar,
          sjølv lyset i auga har forlate meg.
          
    12 Vener og dei som står meg nær,
          held seg borte frå mi plage,
          mine næraste held seg langt unna.
          
    13 Dei som står meg etter livet,
          set snarer for meg.
          Dei som vil meg vondt, talar om å skada meg,
          dei grundar dagen lang på svik.
          
    14 Men eg er lik ein døv, eg høyrer ikkje,
          eg er lik ein mållaus som ikkje opnar munnen.
          
    15 Eg er lik ein mann som ikkje høyrer
          og ikkje har svar i sin munn.
          
    16 Men det er deg, Herre, eg ventar på.
          Du vil svara meg, Herre, min Gud.
          
   

11 Mine kjære, har Gud elska oss så, då skyldar òg vi å elska kvarandre. 12 Ingen har nokon gong sett Gud, men dersom vi elskar kvarandre, blir Gud verande i oss, og hans kjærleik har vorte fullenda i oss.
    13 At vi blir i han og han i oss, det veit vi fordi han har gjeve oss av sin Ande. 14 Og vi har sett og vi vitnar at Faderen har sendt Sonen til frelsar for verda. 15 Om nokon vedkjenner at Jesus er Guds Son, blir Gud verande i han og han i Gud. 16 Vi har lært å kjenna den kjærleiken Gud har til oss, og vi har trudd på den. Gud er kjærleik, og den som blir verande i kjærleiken, blir verande i Gud og Gud i han.
   

40 Ein mann som var spedalsk, kom til han, fall på kne og bad: «Dersom du vil, kan du gjera meg rein.» 41 Jesus fekk inderleg medkjensle med han, rette ut handa og rørte ved han. «Eg vil», sa han. «Bli rein!» 42 Med det same var sjukdomen borte, og mannen vart rein. 43 Jesus tala strengt til han og sende han straks bort. 44 «Sjå til at du ikkje seier eit ord til nokon om dette», sa han. «Men gå og vis deg for presten og ber fram dei offer for reinsinga di som Moses har gjeve påbod om. Det skal vera eit vitnemål for dei.»
    45 Men mannen gjekk av stad og gav seg til å fortelja om det som hadde hendt; han gjorde det kjent vidt og breitt. Difor kunne ikkje Jesus visa seg i nokon by lenger. Han heldt seg utanfor byane, på aude stader. Men folk kom til han frå alle kantar.

10 Hearrá, don dovddat
          buot mu áibbašeami,
          don gulat mu šuohkkima.
          
    11 Mu váibmu julká,
          ja mu vuoibmi lea nohkan,
          velá mu čalmmiid čuovga
          lea jávkan.
          
    12 Mu ustibat ja fuolkkit čužžot
          guhkkin eret mu givssis,
          mu lagamuččat garvet mu.
          
    13 Sii geat bivdet mu heakka,
          bidjet gielaid mu ovdii,
          sii geat dáhttot munnje bahá,
          áigot heavahit mu
          ja hutket behttosa
          geažos beaivvi.
          
    14 Muhto mun lean
          dego bealjeheapmi, mun in gula,
          dego gielaheapmi guhte ii
          raba njálmmi.
          
    15 Mun lean dego olmmoš
          guhte ii gula
          iige máhte vástidit.
          
    16 Hearrá, du mun vuorddán.
          Don vástidat munnje,
          Hearrá, Ipmilan.
          
   

11 Ráhkkásiiddán, jos Ipmil lea ráhkistan min nu, de mii ge leat geatnegasat ráhkistit guhtet guimmiideamet. 12 Ii oktage leat goassege oaidnán Ipmila, muhto jos mii ráhkistit guhtet guimmiideamet, de Ipmil bissu min siste, ja su ráhkisvuohta ollašuvvá min siste. 13 Dan ahte mii bissut su siste ja son bissu min siste, mii diehtit das go son lea addán midjiide Vuoiŋŋastis. 14 Mii leat oaidnán ja duođaštit ahte Áhčči lea vuolggahan Bártnis máilmmi beastin. 15 Ipmil bissu su siste guhte dovddasta ahte Jesus lea Ipmila Bárdni, ja son bissu Ipmilis. 16 Mii dovdat dan ráhkisvuođa man Ipmil lea addán midjiide, ja mii oskut dasa.
        Ipmil lea ráhkisvuohta, ja dat guhte bissu ráhkisvuođas, bissu Ipmilis, ja Ipmil bissu su siste.

40 Muhtun spihtálaš bođii Jesusa lusa, luoitádii su ovdii ja dajai sutnje: «Jos don dáhtožat, de sáhtát buhtistit mu!» 41 Jesus árkkášii su njuorrasit. Son geigii gieđas, guoskkahii su ja celkkii sutnje: «Mun dáhtun, šatta buhtisin!» 42 Dakkaviđe jávkkai spihtálvuohta, ja olmmái buhtistuvvui. 43 Muhto Jesus vuolggahii su dakkaviđe eret 44 ja celkkii sutnje garrasit: «Várut dadjamis maidege geasage dán birra! Muhto mana čájehit iežat báhppii ja oaffaruša buhtástusat ovddas dan maid Movsses lea gohččon. Dat lea olbmuide duođaštussan.» 45 Muhto olmmái manai eret ja muitališgođii buohkaide dan mii lei dáhpáhuvvan, nu ahte Jesus ii sáhttán šat boahtit albmosit mange gávpogii. Son orui gávpogiid olggobealde, ávdin báikkiin. Liikkáge olbmot bohte su lusa juohke guovllus.
   

Kjære Gud...

«Kjære Gud…

I hverdagen min på sykehuset møter jeg ikke deg. Jeg møter mennesker med livene deres, med sorgene, med utmattelsen, med sårbarheten, lengslene og angsten. Angsten for å gi slipp. Angsten for å dø. Angsten for døden. Noen ganger opplever jeg at møtepunktet mellom min egen sårbarhet og deres kan være et punkt hvor du finnes. Eller i øynene, blikket og håndtrykket, det eneste jeg kan tilby når det er som vondest. Og det de egentlig trenger ikke finnes i min nærhet, heller ikke i min forståelseshorisont. Amen.»

Svar…

«Jeg lengter etter at noen løfter meg opp og bærer meg», sier han… «Jeg er så alene». «I dag har jeg ikke ord», sier hun. Salmene skriver fra hjertet, skriver fra den dypeste sårbarheten som finnes. Salmene setter ord på det mange av oss nesten ikke våger å si høyt, for da blir vi helt og fullstendig blottlagt. Og jeg tenker at ordene fra salmisten like gjerne kunne blitt sagt fra en sykehuskorridor i dag.

Men det er deg jeg venter på…

Kierkegaard sier noe sånt som at «med fortvilelsen kommer ånden». Kanskje er det sant. Jeg kan nesten ikke tro noe annet. Og når det gjelder bønnen jeg begynte med, så tror jeg jo at jeg møter Gud, fordi jeg tror Kristus finnes i hvert et lidende menneske, at kanskje nettopp der på dypet er det vi finner denne uutgrunnelige kjærligheten. Mange tårer felles også på vaktrommet på sykehuset. Og det kjennes meningsfylt midt i det som er det tyngste et menneske kan bære; vissheten om at jeg skal dø, at et sted finnes ikke hjelpen noe annet sted i sykehuskorridorene, men den finnes i håpet og lengselen etter noe som bærer det hele. Der lander også salmisten i vår tekst: «Men det er deg, Herre, jeg venter på. Du vil svare meg, Herre, min Gud.»

Skrevet av

Ingunn Dalan Vik

Sykehusprest  

12.09.16

Skriv en kommentar

Vi har hatt litt problemer med useriøse kommentarer og spam i det siste. Vi ber deg derfor skrive inn svaret på regnestykket under for å legge inn en kommentar.

Arkiv

Abonner på Søndagstanker

Møt nettprestene Britt Aanes Ekhougen er opptatt Britt Aanes Ekhougen er pålogget Møt nettprestene Ingunn Grytnes Kristensen er opptatt Ingunn Grytnes Kristensen er pålogget Møt nettprestene Roger Brevik er opptatt Roger Brevik er pålogget Møt nettprestene Ingrid Nyhus er opptatt Ingrid Nyhus er pålogget Møt nettprestene Pernille Astrup er opptatt Pernille Astrup er pålogget Møt nettprestene Liv Arnhild Romsaas er opptatt Liv Arnhild Romsaas er pålogget Møt nettprestene Karoline Astrup er opptatt Karoline Astrup er pålogget Møt nettprestene Asle Tveit er opptatt Asle Tveit er pålogget Møt nettprestene Inger Bækken er opptatt Inger Bækken er pålogget Møt nettprestene Eli Kristin Flåten er opptatt Eli Kristin Flåten er pålogget Møt nettprestene Janne Sukka er opptatt Janne Sukka er pålogget Møt nettprestene Marie Skarrebo Holmen er opptatt Marie Skarrebo Holmen er pålogget Møt nettprestene Harald Daasvand er opptatt Harald Daasvand er pålogget Møt nettprestene Lena Rebekka Risnes er opptatt Lena Rebekka Risnes er pålogget Møt nettprestene Maria Paulsen Skjerdingstad er opptatt Maria Paulsen Skjerdingstad er pålogget Møt nettprestene Knut Nåtedal er opptatt Knut Nåtedal er pålogget