Søndagstanker

 

Prekentekst 14.08.16
13. søndag i treenighetstiden

13 Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. 14 Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. 15 Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. 16 Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. 17 Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!

13 Dagen etter satt Moses og skiftet rett blant folket. De sto omkring ham fra morgen til kveld. 14 Da svigerfaren så alt det han hadde å gjøre for dem, sa han: «Hva er det du påtar deg for folket? Hvorfor sitter du alene og dømmer mens hele folket står omkring deg fra morgen til kveld?» 15 Moses svarte svigerfaren: «Folket kommer til meg for å spørre Gud om råd. 16 Når de har en sak, kommer de til meg, og jeg skifter rett mellom dem. Jeg gjør dem kjent med Guds forskrifter og lover.»
    17 Da sa svigerfaren til ham: «Det er ikke bra, det du gjør. 18 Både du og folket som er hos deg, vil bli helt utslitt. Dette er altfor tungt for deg. Du kan ikke gjøre det alene. 19 Hør nå på meg! Jeg vil gi deg et råd, og Gud skal være med deg. Du skal tre fram for Gud på vegne av folket og legge sakene deres fram for ham. 20 Du skal forklare dem forskriftene og lovene og gjøre dem kjent med den veien de skal gå, og de gjerningene de skal gjøre! 21 Men du skal se deg ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, er pålitelige og hater urett vinning. Du skal sette dem til å være førere over tusen, hundre, femti og ti. 22 De skal skifte rett blant folket til enhver tid. Hver stor sak skal de komme til deg med, men hver liten sak skal de dømme selv. Slik skal du lette byrden for deg og la dem bære den sammen med deg. 23 Hvis du gjør slik og dette er Guds vilje, kan du holde ut, og da kan alt folket her vende hjem i fred.»
    24 Moses hørte på svigerfaren og gjorde alt det han sa.

1 På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. 2 De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. 3 Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. 4 Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.» 5 Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. 6 Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem.
    7 Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.

13 Ingen har større kjærleik enn den som gjev livet sitt for venene sine. 14 De er venene mine så sant de gjer det eg byd dykk. 15 Eg kallar dykk ikkje tenarar lenger, for tenaren veit ikkje kva herren hans gjer. Eg kallar dykk vener, for eg har fortalt dykk alt eg har høyrt av Far min. 16 De har ikkje valt ut meg, men eg har valt ut dykk og sett dykk til å gå ut og bera frukt, ei frukt som varer. Då skal Far gje dykk alt de bed om i mitt namn. 17 Dette er det eg byd dykk: De skal elska kvarandre!

13 Dagen etter sat Moses og skifte rett blant folket. Dei stod omkring han frå morgon til kveld. 14 Då svigerfar hans såg alt det han hadde å gjera for dei, sa han: «Kva er det du tek på deg for folket? Kvifor sit du åleine og dømmer medan heile folket står oppover deg frå morgon til kveld?» 15 Moses svara svigerfar sin: «Folket kjem til meg for å spørja Gud om råd. 16 Når dei har sak, kjem dei til meg, og eg skifter rett mellom dei. Eg gjer dei kjende med Guds forskrifter og lover.»
    17 Då sa svigerfar hans: «Det er ikkje bra det du gjer. 18 Du kjem til å slita ut både deg sjølv og folket som er hos deg. Dette er altfor tungt for deg, du kan ikkje gjera det åleine. 19 Høyr no på meg! Eg vil gje deg eit råd, og Gud skal vera med deg. Du skal stiga fram for Gud på vegner av folket og leggja sakene deira fram for han. 20 Du skal forklara dei forskriftene og lovene og gjera dei kjende med den vegen dei skal gå, og dei gjerningane dei skal gjera! 21 Men du skal sjå deg ut dugande menn av heile folket, menn som fryktar Gud, er pålitelege og som hatar urett vinning. Du skal setja dei til å vera førarar for tusen, hundre, femti og ti. 22 Dei skal skifta rett blant folket til kvar tid. Kvar stor sak skal dei koma til deg med, men i kvar lita sak skal dei dømma sjølve. Slik skal du letta børa for deg sjølv og la dei bera henne saman med deg. 23 Gjer du det slik og dette er Guds vilje, kan du halda ut, og då kan alt folket her dra heim i fred.»
    24 Moses høyrde på svigerfar sin og gjorde alt det han sa.

1 På denne tida, då talet på læresveinar stadig auka, tok dei gresktalande til å klaga på dei hebraisktalande fordi deira eigne enkjer vart sette til sides ved den daglege hjelpetenesta. 2 Dei tolv kalla då saman alle læresveinane og sa: «Det er ikkje rett at vi forsømer Guds ord for å gjera teneste ved borda. 3 Vel no ut blant dykk, brør, sju menn som har godt ord på seg og er fylte av Ande og visdom. Dei set vi til denne oppgåva. 4 Sjølve skal vi halda oss til bøna og tenesta med Ordet.» 5 Dette framlegget vart godt motteke av heile forsamlinga. Og dei valde Stefanus, ein mann full av tru og Heilag Ande, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, ein proselytt frå Antiokia. 6 Desse førte dei fram for apostlane, som bad og la hendene på dei.
    7 Guds ord breidde seg ut, og talet på læresveinar i Jerusalem auka sterkt. Ein stor flokk av prestane vart òg lydige mot trua.

13 Ii ovttasge leat stuorit ráhkisvuohta go das guhte addá heakkas ustibiiddis ovddas. 14 Dii lehpet mu ustibat jos dii dahkabehtet dan maid mun gohčun. 15 In mun šat gohčot din bálvaleaddjin, dasgo bálvaleaddji ii dieđe maid su isit dahká. Muhto mun gohčodan din ustibin, dasgo mun lean almmuhan didjiide buot maid lean gullan Áhčistan. 16 Ehpet dii leat válljen mu, muhto mun lean válljen din ja lean vuolggahan din šaddadit šattuid, bistevaš šattuid. Go nu dahkabehtet, de Áhčči addá didjiide buot maid átnubehtet mu nammii. 17 Dát lea mu báhkkon didjiide: Ráhkistehket guhtet guimmiideattet!
   

13 Maŋit beaivvi Moses čohkánii dubmet álbmoga, ja olbmot čužžo Mosesa birra iđedis eahkedii. 14 Go Mosesa vuohppa oinnii man ollu Moses šattai bargat álbmoga dihte, de son dajai: "Fertetgo don bargat dán buot álbmoga dihte? Manne don čohkkát dás okto ja oppa álbmot čuožžu du birra iđedis eahkedii?" 15 Moses vástidii vuohppasis: "Álbmothan boahtá mu lusa jearrat neavvagiid Ipmilis. 16 Go sis lea riidoášši, de sii bohtet mu lusa, ja mun čoavddán sin ášši ja almmuhan sidjiide Ipmila báhkkomiid ja lágaid." 17 De vuohppa dajai Mosesii: "Dás don it meannut viisát. 18 Don váibadat iežat ja olbmuid geat leat du birra. Dát bargu lea beare lossat dutnje, itge don veaje doaimmahit dan okto. 19 Guldal dal neavvaga maid mun attán dutnje, de Ipmil diktá dan šaddat dutnje ávkin. Leage don ieš álbmoga ovddasteaddji Ipmila ovddas ja buvtte dan áššiid su ovdii. 20 Čilge álbmogii dárkilit báhkkomiid ja lágaid, neavvo álbmogii geainnu man vádjolit ja buot maid dat galgá dahkat. 21 Muhto don galggat válljet álbmoga gaskkas dohkálaš olbmáid geat ballet Ipmilis, luohtehahtti ja vuoigatlaš olbmáid, ja bidjat sin álbmogii duháha, čuohtása, vihttalohkása ja lohkása oaivámužžan. 22 Sii sáhttet dán rájes čoavdit álbmoga áššiid. Dušše deaŧalaš áššiid sii galget buktit du ovdii, muhto buot uhcit áššiid sii ožžot čoavdit ieža. Nie du iežat noađđi geahppána, go don divttát sin guoddit dan ovttas duinna. 23 Jos dagat ná ja jos maiddái Ipmil gohčču du dahkat dáinna lagiin, de don ceavzzát, ja dát olbmot mannet ruoktot duhtavažžan." 24 Moses gulai vuohpas neavvaga ja dagai nu mo son lei dadjan.

1 Dán áiggi, go máhttájeddjiid lohku dađistaga lassánii, de searvegotti greikkagielat juvddálaččat nimmoredje hebreagielagiid vuostái, danne go sin leaskkat govssáhalle beaivválaš borramušjuogadeamis. 2 Dat guoktenuppelogis gohččo dalle čoahkkái buot máhttájeddjiid ja dadje: «Ii livčče riekta jos mii heaittášeimmet sárdnideames Ipmila sáni dan dihtii go fertet lágidit biepmuid. 3 Oskuguoimmit, válljejehket iežadet searvvis čieža olbmá geain lea buorre beaggin ja geat leat dievva Vuoiŋŋas ja viisodagas; sin mii bidjat dán bálvalussii. 4 Muhto mii áigut bissut rohkadallamis ja sáni bálvaleamis.» 5 Olles joavkku mielas lei dát buorre evttohus. Ja sii válljejedje Stefanusa, olbmá gii lei dievva oskkus ja Bassi Vuoiŋŋas, ja Filipa, Prokorusa, Nikanora, Timona, Parmenasa ja Nikolaosa, antiokialaš olbmá gii lei proselyhtta. 6 Sii divvo sin apoastaliid ovdii, geat rohkadalle ja bidje gieđaideaset sin ala.
    7 Ipmila sátni ovdánii, ja máhttájeddjiid lohku Jerusalemis lassánii sakka. Ollu báhpat ge vuostáiválde oskku.
   

En for alle

Når et skip går ned heter det seg at kapteinen skal forlate båten som den siste. Kapteinen sørger for, så langt det står i hans makt, at alle kommer seg velberget over i livbåtene. Som sistemann fra borde viser han sitt ansvar, alt for mannskapet! Et kjapt googlesøk viser at en italiensk kaptein nylig risikerte årevis i fengsel for ikke å ha vært siste mann til å forlate skipet (!) Prinsippet er sterkt i seg selv, og i Bibelen er det kjærligheten som er begrunnelsen for at kapteinen skal stå løpet ut.

Noen ganger har kapteinen gått ned med skipet i et forsøk på å redde alle de andre. Jesus så at "skipet" hans var i fare, ved en anledning kalte han folket sauer uten gjeter. Han så at han selv, deres læremester og kaptein, måtte ofre livet for å redde dem. Han reddet ikke bare sine nærmeste, han gikk inn i døden for å gi nytt liv til alle oss. Og Jesu kjærlighet til oss blir stående som eksempel på hvordan vi kan vise hverandre kjærlighet i praksis. Når Gud handler skjer det store ting. Efeserbrevet forteller at Gud i Kristus Jesus har reist oss opp fra døden sammen med Jesus og satt oss i himmelen med ham. (2,6)

På en båt er det naturlige kommandolinjer, det må være slik for at beslutninger kan settes ut i live. Jesus snur opp ned på det også. Han kalte disiplene venner, ikke tjenere. Og han kaller vennene sine til et fellesskap som varer livet ut – og mye lengre.

Skrevet av

Knut Nåtedal

Nettprest  

08.08.16

Skriv en kommentar

Vi har hatt litt problemer med useriøse kommentarer og spam i det siste. Vi ber deg derfor skrive inn svaret på regnestykket under for å legge inn en kommentar.

Arkiv

Abonner på Søndagstanker

Møt nettprestene Asle Tveit er opptatt Asle Tveit er pålogget Møt nettprestene Einar Vannebo er opptatt Einar Vannebo er pålogget Møt nettprestene Maria Paulsen Skjerdingstad er opptatt Maria Paulsen Skjerdingstad er pålogget Møt nettprestene Marie Skarrebo Holmen er opptatt Marie Skarrebo Holmen er pålogget Møt nettprestene Roger Brevik er opptatt Roger Brevik er pålogget Møt nettprestene Pernille Astrup er opptatt Pernille Astrup er pålogget Møt nettprestene Line Kvalvaag er opptatt Line Kvalvaag er pålogget Møt nettprestene Eli Kristin Flåten er opptatt Eli Kristin Flåten er pålogget Møt nettprestene Lena Rebekka Risnes er opptatt Lena Rebekka Risnes er pålogget Møt nettprestene Britt Aanes Ekhougen er opptatt Britt Aanes Ekhougen er pålogget Møt nettprestene Ingrid Nyhus er opptatt Ingrid Nyhus er pålogget Møt nettprestene Ingunn Grytnes Kristensen er opptatt Ingunn Grytnes Kristensen er pålogget Møt nettprestene Inger Bækken er opptatt Inger Bækken er pålogget Møt nettprestene Karoline Astrup er opptatt Karoline Astrup er pålogget Møt nettprestene Janne Sukka er opptatt Janne Sukka er pålogget Møt nettprestene Harald Daasvand er opptatt Harald Daasvand er pålogget Møt nettprestene Knut Nåtedal er opptatt Knut Nåtedal er pålogget