Søndagstanker

 

Prekentekst 05.06.16
3. søndag i treenighetstiden

13 De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. 14 Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. 15 Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» 16 Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.

9 En gang de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg og trådte fram for Herrens ansikt. Ved dørstolpen til Herrens tempel satt presten Eli på stolen sin. 10 I sin hjertesorg ba hun til Herren og gråt sårt. 11 Hun ga et løfte og sa: « Herre over hærskarene! Se til din tjenestekvinne i hennes nød. Husk på meg, glem ikke din tjenestekvinne, men la meg få en sønn. Så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid, og det skal aldri komme rakekniv på hans hode.» 12 Slik ba Hanna lenge for Herrens ansikt, og Eli fulgte munnen hennes med øynene. 13 For Hanna ba stille, i sitt hjerte. Bare leppene hennes rørte seg, men stemmen hørtes ikke. Derfor trodde Eli at hun var full, 14 og han sa til henne: «Hvor lenge skal du vise deg full? Se til å få rusen av deg!» 15 «Nei, herre», svarte Hanna, «jeg er en kvinne som bærer på en tung sorg. Vin eller annen sterk drikk har jeg ikke drukket. Men jeg har tømt mitt hjerte for Herrens ansikt. 16 Hold ikke din tjenestekvinne for en dårlig kvinne! For hele tiden talte jeg ut av min store sorg og smerte.» 17 Da sa Eli: «Gå i fred! Israels Gud skal gi deg det du har bedt ham om.» 18 Hanna svarte: «Måtte du se med velvilje på din tjenestekvinne!» Så gikk hun sin vei, spiste og var ikke lenger så sorgfull.
   

1 Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! Verden kjenner oss ikke, fordi den ikke kjenner ham. 2 Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er. 3 Enhver som har dette håp til ham, renser seg, slik Kristus er ren.

13 Dei bar småborn til Jesus for at han skulle røra ved dei, men læresveinane viste dei bort. 14 Då Jesus såg det, vart han sint og sa til dei: «Lat småborna koma til meg og hindra dei ikkje! For Guds rike høyrer slike til. 15 Sanneleg, eg seier dykk: Den som ikkje tek imot Guds rike slik som eit lite barn, skal ikkje koma inn i det.» 16 Så tok han dei inn til seg, la hendene på dei og velsigna dei.

9 Ein gong dei hadde ete og drukke i Sjilo, reiste Hanna seg og steig fram for Herrens andlet. Presten Eli sat på stolen sin ved dørstolpen til Herrens tempel. 10 I si hjartesorg bad ho til Herren og gret sårt. 11 Ho gav ein lovnad og sa: « Herre over hærskarane! Sjå til di tenestekvinne i hennar naud. Kom meg i hug og gløym ikkje tenestekvinna di, men lat meg få ein son. Så vil eg gje han til Herren for heile hans levetid, og det skal aldri koma rakekniv på hovudet hans.» 12 Slik bad Hanna lenge for Herrens andlet, og Eli følgde munnen hennar med auga. 13 For Hanna bad stilt, i hjartet sitt. Berre leppene hennar rørte seg, røysta høyrdest ikkje. Difor trudde Eli ho var full, 14 og han sa til henne: «Kor lenge vil du visa deg full? Sjå til å få rusen av deg!» 15 «Nei, herre», svara Hanna, «eg er ei kvinne som ber på ei tung sorg. Vin eller annan sterk drikk har eg ikkje drukke. Men eg har tømt hjartet mitt for Herrens andlet. 16 Hald ikkje tenestekvinna di for ei dårleg kvinne! For heile tida tala eg ut av mi store sorg og naud.» 17 Då sa Eli: «Gå bort i fred! Israels Gud skal gje deg det du har bede han om.» 18 Hanna svara: «Måtte du sjå med velvilje på tenestekvinna di!» Så gjekk ho sin veg, åt og var ikkje lenger så sorgfull.
   

1 Sjå kor stor kjærleik Far har synt oss: Vi får kallast Guds born – ja, vi er det! Verda kjenner oss ikkje, fordi ho ikkje kjenner han. 2 Mine kjære, no er vi Guds born, og det er enno ikkje openberra kva vi skal bli. Vi veit at når han openberrar seg, skal vi bli like han, for vi skal sjå han som han er. 3 Kvar den som har dette håpet til han, reinsar seg, slik Kristus er rein.

13 Sii gudde uhca mánážiid Jesusa lusa vai son guoskkahivččii daid, muhto máhttájeaddjit šiggo sin. 14 Go Jesus oinnii dan, de moaráhuvai ja celkkii sidjiide: «Diktet uhca mánážiid boahtit mu lusa, allet ge hehtte sin! Dasgo Ipmila riika gullá dakkáraččaide. 15 Duođaid, mun cealkkán didjiide: Dat guhte ii vuostáiváldde Ipmila riikka nugo uhca mánáš, ii eisege beasa dan sisa.» 16 Ja son válddii sin sallasis, bijai gieđaidis sin ala ja buressivdnidii sin.
   

ERR:Det gamle testamentet på nordsamisk fra 1885 er ikke tilgjengelig på internett. En ny oversettelse av Det gamle testamentet er under arbeid.

1 Gehččet man nana ráhkisvuođa Áhčči lea čájehan midjiide, ahte mii gohčoduvvot Ipmila mánnán, ja su mánát han mii leat ge. Máilbmi ii dovdda min, danne go dat ii dovdda su. 2 Ráhkkásiiddán, dál mii leat Ipmila mánát, muhto ii leat velá almmustuvvan manin mii šaddat. Mii diehtit ahte go son almmustuvvá, de mii šaddat su láhkásažžan, dasgo mii oažžut oaidnit su nugo son lea. 3 Juohkehaš gii bidjá dán doaivaga sutnje, buhtista iežas, nugo Kristus ge lea buhtis.
   

Som et barn

Jeg kan huske at jeg som liten syntes ordene om Jesus og barna, var rare. Jesus lot små barn komme til seg, som om det var ekstraordinært. Jeg var bortskjemt med voksne som viste meg respekt og syntes det var viktig at jeg hadde det bra. Mine barn vokser i enda større grad opp i en kultur der barns lykke settes høyt og voksne strekker seg langt for at deres behov skal imøtekommes. Det var en selvfølge for meg. Jeg vet i dag at det ikke er det, verken historisk eller geografisk. Jesus løftet opp barna som en av flere undertrykte grupper. Jeg var ikke et undertrykt barn. Det har fått meg til å undres på hva Jesus fordrer av meg når han ber meg bli som et barn igjen.

Ikke en gang som barn var jeg kun uskyldig. Helt fra starten bar jeg, som Adam og Eva, i meg evnen til å velge. Tidlig lærte jeg å skyve ansvaret over på menneskene rundt meg. «Det var hun som begynte», sa jeg og pekte bebreidende på min søster hvis vi kranglet.  Men jeg hadde noe mer, helt fra starten. Fra jeg trakk mitt første pust og ble jordboer, hadde jeg en åpen forbindelse til Gud. Slik jeg var ett med min mor som et foster, var jeg ett med Gud. Slik jeg gradvis lærte og skille min mor fra meg selv og kalle alle ting ved navn, skapte jeg gradvis og ubevisst, avstand mellom meg og Gud. Det var som om jeg glemte mitt opphav. Ikke rart jeg lengter tilbake til den enheten jeg kommer fra. Ikke rart Jesus ønsker jeg skal bli barn igjen.

Skrevet av

Pernille Astrup

Nettprest  

30.05.16

Skriv en kommentar

Vi har hatt litt problemer med useriøse kommentarer og spam i det siste. Vi ber deg derfor skrive inn svaret på regnestykket under for å legge inn en kommentar.

Arkiv

Abonner på Søndagstanker

Møt nettprestene Britt Aanes Ekhougen er opptatt Britt Aanes Ekhougen er pålogget Møt nettprestene Ingunn Grytnes Kristensen er opptatt Ingunn Grytnes Kristensen er pålogget Møt nettprestene Roger Brevik er opptatt Roger Brevik er pålogget Møt nettprestene Ingrid Nyhus er opptatt Ingrid Nyhus er pålogget Møt nettprestene Pernille Astrup er opptatt Pernille Astrup er pålogget Møt nettprestene Liv Arnhild Romsaas er opptatt Liv Arnhild Romsaas er pålogget Møt nettprestene Karoline Astrup er opptatt Karoline Astrup er pålogget Møt nettprestene Asle Tveit er opptatt Asle Tveit er pålogget Møt nettprestene Inger Bækken er opptatt Inger Bækken er pålogget Møt nettprestene Eli Kristin Flåten er opptatt Eli Kristin Flåten er pålogget Møt nettprestene Janne Sukka er opptatt Janne Sukka er pålogget Møt nettprestene Marie Skarrebo Holmen er opptatt Marie Skarrebo Holmen er pålogget Møt nettprestene Harald Daasvand er opptatt Harald Daasvand er pålogget Møt nettprestene Lena Rebekka Risnes er opptatt Lena Rebekka Risnes er pålogget Møt nettprestene Maria Paulsen Skjerdingstad er opptatt Maria Paulsen Skjerdingstad er pålogget Møt nettprestene Knut Nåtedal er opptatt Knut Nåtedal er pålogget