«HVEM ER DETTE?»

1. søndag i adventstiden: PrekentekstLuk 4,16-22a

Bokmål

16 Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese,17 rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:
          
   18  Herrens Ånd er over meg,
           for han har salvet meg
           til å forkynne et godt budskap for fattige.
           Han har sendt meg for å rope ut
           at fanger skal få frihet
           og blinde få synet igjen,
           for å sette undertrykte fri
          
   19  og rope ut et nådens år fra Herren.
20 Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham.21 Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»22 Alle roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.
   

Nynorsk

16 Han kom òg til Nasaret, der han var oppvaksen, og på sabbaten gjekk han inn i synagogen, som han brukte å gjera. Han reiste seg for å lesa frå Skrifta,17 og dei gav han boka til profeten Jesaja. Han opna bokrullen og fann den staden der det står:
          
   18  Herrens Ande er over meg,
           for han har salva meg
           til å forkynna ein god bodskap for fattige.
           Han har sendt meg for å ropa ut
           at fangar skal få fridom
           og at blinde skal få sjå,
           for å setja undertrykte fri
          
   19  og ropa ut eit nådeår frå Herren.
20 Så rulla han bokrullen saman, gav han til synagogetenaren og sette seg. Og alle som var i synagogen, heldt auga feste på han.21 Då tala han til dei og byrja slik: «I dag vart dette skriftordet oppfylt medan de høyrde på.»22 Alle tala vel om han og undra seg over nådeorda som kom frå hans munn. «Er ikkje dette son til Josef?» spurde dei.
   

Nordsamisk

16 Son bođii maiddái Nasaretii gos lei bajásšaddan. Sábbáhin son manai synagogii nugo lávii, ja son čuožžilii lohkat.17 Sutnje geigejuvvui profehta Jesaja girji, ja son rabai girjegearu ja gávnnai báikki gosa lea čállojuvvon:
   18 Hearrá Vuoigŋa lea mu badjelis,
        dasgo son lea vuoiddadan mu
        sárdnidit illusága váivvážiidda.
        Son lea vuolggahan mu
        gulahit friddjavuođa fáŋggaide
        ja oainnu čalmmehemiide,
        friddjan dahkat sordojuvvon olbmuid
   19 ja sárdnidit Hearrá árpmu jagi.
   20 Son giesai fas girjegearu, geigii dan bálvaleaddjái ja čohkánii. Buohkat geat ledje synagogas, gávke sutnje vuordámušain.21 Son sárdnugođii sidjiide ná: «Odne lea dát čála ollašuvvan din guladettiin.»22 Buohkat rábmojedje su ja ovddošedje daid árbmosániid mat bohte su njálmmis. Sii jerre: «Ii go son leat Jovsseha bárdni?»
   

1. lesetekstJes 61,1-3

Bokmål

1 Herren Guds ånd er over meg,
          for Herren har salvet meg.
          Han har sendt meg
          for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse,
          for å forbinde dem som har et knust hjerte,
          rope ut frihet for dem som er i fangenskap,
          og frigjøring for dem som er bundet,
          
   2 for å rope ut et nådens år fra Herren
          og en hevnens dag fra vår Gud,
          for å trøste alle som sørger,
          
   3 og gi de sørgende i Sion
          turban i stedet for aske,
          gledens olje i stedet for sorg,
          lovsangs drakt i stedet for motløs ånd.
          De skal kalles Rettferds eiketrær
          som Herren har plantet
          for å vise sin herlighet.
          
   

Nynorsk

1 Herren Guds ande er over meg,
          for Herren har salva meg.
          Han har sendt meg
          for å forkynna ein god bodskap for hjelpelause,
          for å forbinda dei som har eit knust hjarte,
          ropa ut fridom for dei som er i fangenskap,
          og frigjering for dei som er bundne,
          
   2 for å ropa ut eit nådens år frå Herren
          og ein hemnens dag frå vår Gud,
          for å trøysta alle som sørgjer,
          
   3 og gje dei sørgjande i Sion
          turban i staden for oske,
          gledeolje i staden for sorg,
          lovsongsdrakt i staden for motlaus ånd.
          Dei skal kallast Rettferds eiketre
          som Herren har planta
          for å syna sin herlegdom.
          
   

Nordsamisk

1 Hearrá Ipmila vuoigŋa
          lea mu badjelis,
          danin go son lea vuoidan mu.
          Son lea vuolggahan mu
          gulahit illusága vártnuhemiide,
          buoridit daid geaid váibmu
          lea cuovkanan,
          almmuhit friddjavuođa fáŋggaide
          ja bestojumi daidda geat leat láhkkiin,
          
   2 gulahit Hearrá árpmu jagi,
          beaivvi goas min Ipmil mávssaha,
          jeđđet buohkaid geat moraštit,
          
   3 addit Siona morašteddjiide
          oaivečiŋa gunaid sadjái,
          ilu oljju morašgárvvuid sadjái
          ja ávvulávlaga dorvvuhisvuođa sadjái.
          Sii gohččojuvvojit
          Vanhurskkisvuođa áikan,
          Hearrá gilvvagárdin
          maid son ieš lea gilván
          vai beassá čájehit
          iežas hearvásvuođa.
          
   

2. lesetekstÅp 5,1-5

Bokmål

1 Og jeg så at han som satt på tronen, hadde en bokrull i sin høyre hånd. Det var skrevet både inni og utenpå den, og den var forseglet med sju segl.2 Da så jeg en mektig engel som ropte med høy røst: «Hvem er verdig til å åpne boken og bryte seglene?»3 Men verken i himmelen eller på jorden eller under jorden var det noen som kunne åpne boken eller se i den.4 Da gråt jeg sårt, fordi ingen var funnet verdig til å åpne boken eller se i den.5 Men en av de eldste sa til meg: «Gråt ikke! For løven av Judas stamme, Davids rotskudd, har seiret og kan åpne boken og de sju seglene.»
   

Nynorsk

1 Og eg såg at han som sat på trona, hadde ein bokrull i høgre handa. Det var skrive på rullen, både inni og utanpå, og han var forsegla med sju segl.2 Då såg eg ein mektig engel som ropa med høg røyst: «Kven er verdig til å opna boka og bryta segla?»3 Men korkje i himmelen eller på jorda eller under jorda var det nokon som kunne opna boka eller sjå i henne.4 Då gret eg sårt, fordi ingen vart funnen verdig til å opna boka eller sjå i henne.5 Men ein av dei eldste sa til meg: «Gråt ikkje! For løva av Juda-stammen, Davids rotskot, har sigra og kan opna boka med dei sju segla.»
   

Nordsamisk

1 De mun oidnen ahte sus gii čohkkái truvnnus, lei girjegearru olgeš gieđas. Dasa lei čállojuvvon siskkobeallái ja olggobeallái, ja dat lei giddejuvvon čiežain seaillain.2 Ja mun oidnen fámolaš eŋgela gii čuorvvui alla jienain: «Gii lea dohkálaš rahpat girjegearu ja doadjit dan seaillaid?»3 Muhto ii lean almmis ii ge eatnama alde dahje eatnama vuolde oktage gii livččii sáhttán rahpat girjji dahje geahččat dan.4 Dalle mun čirron bahččagit danne go ii oktage lean dohkálaš rahpat girjji dahje geahččat dan.5 Muhto okta vuorrasiin celkkii munnje: «Ale čiero! Dasgo Juda čeardda ledjon, Dávveda vesá, lea vuoitán vuoigatvuođa rahpat girjji ja doadjit dan čieža seailla.»
   

Lengselen etter den sanne Jesus Kristus driver oss mot han som gikk lidelsens vei for oss og forsonte oss med Gud.

Gjennom et hardt liv – blant annet som tukthusfange i Sibir – gjennomgikk forfatteren Fjodor Dostojevskij (1821-1881) store lidelser. Samtidig fikk nettopp denne lidelsen ham til å se at Kristus var Guds sønn, ja at Kristus var Gud. Men gjennom livet var det like fullt tvilsbekjennelsen snarere enn trosbekjennelsen som preget russeren.

Et av de mest kjente sitater som lever etter Dostojevskij er dette: «Hvis noen brakte meg beviset for at sannheten om vårt liv ikke er i Kristus, og hvis det skulle bli fastslått at sannheten virkelig ligger et annet sted enn hos ham, så ville jeg likevel velge Kristus framfor sannheten.»

Sjelden har noen uttrykt en slik lengsel etter Kristus. Troskampen er til å ta og føle på, men Kristus-skikkelsen står der som noe han absolutt vil holde fast på. I sin ungdom hadde Dostojevskij vært engasjert i den radikale og utopistiske sosialist-bevegelsen, og der hadde Kristus-skikkelsen hatt en sentral plass hos mange. Men ofte var han der redusert til å være et menneskelig ideal og en folkefører. Guddommen hadde lett for å forsvinne.

På den første søndagen i advent, kirkens nyttårsdag, hører vi om da Jesus dro inn i Jerusalem. «Hvem er dette?» spurte folket. «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea», ble det svart.

Et ideal, en folkefører, en profet. Mange vil nikke anerkjennende. Men var Jesus Kristus virkelig Guds sønn? Stod han virkelig opp fra de døde? Og tvilen kan melde seg.

Må vi som tvileren Thomas stikke fingrene i Jesu sår, før vi tror? Kirkens budskap er at sannheten er hos Kristus. Og i påsken ser vi Jesu egen avmakt – der han blir et lidende uskyldig offer i Guds voldsomme frelsesdrama på Golgata. «Der stred Gud mot Gud», har det blitt sagt. Heldigvis er det rom for tvilen i troslivet. Men lengselen etter den sanne Jesus Kristus driver oss mot korset, mot han som gikk lidelsens vei for oss og forsonte oss med Gud.

Del