16. søndag i treenighetstiden

Bilde: Gerd Altmann www.pixabay.com

16. søndag i treenighetstiden: PrekentekstMark 7,31-37

Bokmål

31 Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet.32 De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham.33 Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans.34 Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!»35 Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.36 Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent.37 Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Nynorsk

31 Sidan drog Jesus bort att frå Tyros-området. Han tok vegen om Sidon og drog mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet.32 Der førte dei til han ein mann som var døv og hadde vondt for å tala, og dei bad han leggja hendene på han.33 Jesus tok han med seg bort frå folket. Han stakk fingrane sine i øyra hans, tok spytt og rørte ved tunga hans.34 Så såg han opp mot himmelen, sukka og sa til han: «Effata!» – det tyder: «Lat deg opp!»35 Med det same vart øyra hans opna, og bandet som batt tunga hans, vart løyst så han tala reint.36 Jesus forbaud dei å seia det til nokon. Men di meir han forbaud det, di meir gjorde dei det kjent.37 Folk undra seg storleg og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høyra og stumme til å tala.»

Nordsamisk

31 Dasto Jesus vulggii fas Tyrosa guovlluin ja bođii Sidona bokte Galileajávrái, Dekapolisa guovlluide.32 Doppe su lusa buktojuvvui bealjehis olmmái gii illá máhtii sárdnut, ja sii dáhtto su bidjat gieđa olbmá ala.33 Jesus válddii olbmá sierra olbmuid gaskkas, bijai suorpmaid su beljiide, čolgadii ja guoskkahii su njuokčama.34 De son geahčastii albmái, šuohkihii ja celkkii sutnje: “Effata.” Dat lea: “Rahpas.”35 Dallánaga olbmá bealjit rahpasedje, ja su njuokčama báddi čoavdásii, nu ahte son sártnui čielgasit.36 Jesus gilddii olbmuid muitaleames dán geasage, muhto mađe eambbo son sin gilddii, dađe eambbo sii beakkuhedje dan.37 Buohkat ovddošedje sakka ja dadje: “Buot son lea dahkan bures. Bealjehemiid son dahká gullin ja gielahemiid sárdnun.”

1. lesetekstSal 40,2-6

Bokmål

2 Jeg ventet og håpet på Herren.
          Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.
          
   3 Han dro meg opp av fordervelsens grav,
          opp av den dype gjørmen.
          Han satte mine føtter på fjell
          og gjorde skrittene faste.
          
   4 Han la en ny sang i min munn,
          en lovsang til vår Gud.
          Mange skal se det og frykte
          og sette sin lit til Herren.
          
   5 Salig er den
          som stoler på Herren,
          som ikke vender seg til de stolte,
          til dem som faller fra i løgn.
          
   6 Store ting har du gjort for oss,
           Herre, min Gud,
          underfulle verk og planer,
          ingen er din like.
          Vil jeg fortelle og tale om dem,
          er de for mange til å telles.
          
   

Nynorsk

2 Eg venta og vona på Herren.
          Han bøygde seg til meg og høyrde mitt rop.
          
   3 Han drog meg opp or den tynande grav,
          opp av den djupe gjørma.
          Han sette mine føter på fjell
          og gjorde mine steg faste.
          
   4 Han la ein ny song i min munn,
          ein lovsong til vår Gud.
          Mange skal sjå det og ottast
          og setja si lit til Herren.
          
   5 Sæl er den
          som set si lit til Herren,
          som ikkje vender seg til dei stolte,
          til dei som fell frå i løgn.
          
   6 Store ting har du gjort for oss,
           Herre, min Gud,
          underfulle verk og planar,
          ingen er din like.
          Vil eg fortelja og tala om dei,
          er dei for mange til å reknast.
          
   

Nordsamisk

2 Guhká mun vurden Hearrá,
          ja son gopmirdii mu beallái
          ja gulai mu čuorvasa.
          
   3 Son gesii mu bajás
          heavahusa rokkis,
          čiekŋalis rábáhis.
          Son bijai mu julggiid bávtti ala,
          son dagai mu lávkkiid nanusin.
          
   4 Son attii mu njálbmái
          ođđa lávlaga,
          ávvulávlaga min Ipmilii.
          Eatnagat oidnet dan, ballet
          ja dorvvastit Hearrái.
          
   5 Ávdugas dat olmmoš
          gii luohttá Hearrái,
          gii ii oza veahki nággáris olbmuin
          iige dain geat jorralit giellásii.
          
   6 Hearrá, mu Ipmil, eatnagat leat
          du oavdudagut,
          don dáhtut midjiide buori.
          Ii oktage leat du veardásaš!
          Mun hálidan gulahit
          ja muitalit daid,
          muhto dat eai leat logahallamis.
          
   

2. lesetekstRom 8,19-23

Bokmål

19 For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet.20 Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp,21 for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten.22 Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier.23 Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri.

Nynorsk

19 Det skapte lengtar inderleg etter at Guds born skal openberrast i herlegdom.20 For det skapte vart lagt under forgjengelegdom, ikkje av eigen vilje, men etter hans vilje som gjorde det slik. Likevel var det håp,21 for òg skapningen sjølv skal bli frigjord frå slaveriet under det forgjengelege og få den fridom som Guds born skal eiga i herlegdomen.22 Vi veit at heilt til denne dag sukkar og stønnar heile skapningen saman, som i fødselsrier.23 Ja, endå meir: Også vi som har fått Anden, den første frukta av hausten som kjem, sukkar med oss sjølve og lengtar etter å bli Guds born heilt og fullt når kroppen vår blir sett fri.

Nordsamisk

19 Oppa sivdnádus vuordá áibbašemiin Ipmila mánáid almmustuvvama.20 Buot mii lea sivdniduvvon lea biddjojuvvon nohkavašvuođa vuollái, ii iežas dáhtus, muhto su dáhtus guhte lea vuolidan dan.21 Nu sivdnádus čovdojuvvo nohkavašvuođa šlávvavuođas dan friddjavuhtii maid Ipmila mánát ožžot hearvásvuođas.
   22 Mii diehtit ahte oppa sivdnádus ovttas šuohkká ja gillá dego riegádahttinávttain.23 Iige duššefal sivdnádus, muhto maiddái mii geat leat ožžon Vuoiŋŋa álgošattu, šuohkkit ja áibbašit dasa ahte šattašeimmet Ipmila mánnán ja son lonistivččii min rupmaša friddjan.

Gode mirakler

Jesus gikk rundt og gjorde godt. For det meste gjorde han gode gjerninger på mirakuløst vis. Det kan hende Jesus gjorde helt vanlige gode gjerninger i tillegg; at han hjalp moren sin i huset, at han deltok på dugnad og hjalp gamle damer over veien. Det kan vi anta, men vi vet det ikke, for Bibelen sier ikke noe om det. Det vi vet er at han gjorde mirakler. Jesus er den som viser oss hvem Gud er, og fordi Jesus gjorde godt, vet vi at Gud er god. Og fordi Jesus gjorde godt på mirakuløst vis, vet vi at han er Gud. Han gjør det vi ikke kan.

Man kunne trodd at etterspørselen etter mirakel ville gått ned i takt med økonomisk vekst og bedre helsevesen. Men tallene på alle som ringer helbredelsespredikanter tyder på noe annet. At Gud er god, ønsker vi stadig å få bekreftet ved at han gjør godt mot oss. Og at Gud er Gud, ønsker vi stadig å se gjennom at han gjør mer enn vi selv kan gjøre. I denne ukas fortelling står det at Jesus helbreder etter at «de bønnfalt ham».

Jesus er i går og i dag den samme, ja til evig tid. Han er god og han er Gud. Han vil fortsatt gjøre mer enn vi selv kan gjøre, og vise oss sin mirakuløse godhet, gratis og i fullt monn. Gud beveges av at mennesker bønnfaller ham, på egne og andres vegne. Bønn er veien til Guds hjerte, og vi kalles til å gå den veien uavlatelig.

Del

Tidligere søndagstanker

Ønsker du å motta søndagstanker på e-post?


20.09.2020 03:10:32
20.09.2020 03:10:32

Nettkirken - åpen for alle, alltid!

Nettkirken er en kirke for deg som av ulike årsaker ikke kan eller vil oppsøke en "vanlig" kirke eller prest/diakon.

Her kan du prate med nettprester og diakoner, tenne lys, be om forbønn og lese søndagens tekst. Nettkirken er ikke et fysisk rom, men åpner likevel rom i og mellom mennesker. Rom der hjerter kan møtes og håp vekkes. Rom der samtaler kan føres og vanskelige spørsmål stilles. Rom for det som er stort og det som er lite. Rom for det som tåler dagens lys og det vi helst vil gjemme. Det grenseløse internettet og kontakten som er mulig på tvers av grenser, speiler det fellesskapet som finnes mellom mennesker. Her, hvor så mange lever mye av livet sitt vil kirken også være med sitt nærvær.

Sjømannskirken etablerte Nettkirken i 1999 og er en stasjon på linje med organisasjonens øvrige kirker. Sjømannskirken og Den norske kirke samarbeider i dag om felles kirkelig nærvær på nett.

Del

Kontakt oss

Ønsker du kontakt med prest eller diakon?

Du kan alltid kontakte nettprestene ved å sende epost til nettpresten@nettkirken.no eller til en av nettprestene direkte. Du finner kontaktinformasjon ved å klikke på bildene under.

Epost til Nettpresten besvares daglig. Direkteepost til de enkelte nettprestene kan noen ganger ta litt lenger tid.

Du kan også chatte med oss. Klikk her for å se om vi er tilgjengelig på chat.

18.09.2017 23:00

Kjersti Østland Midttun

Nettprest og daglig leder

17.08.2017 12:03

Marie Skarrebo Holmen

Nettprest

30.04.2018 14:26

Ellen Langlete Haga

Nettprest


Ønsker du kontakt med administrasjonen?

Sjømannskirken
Strandgaten 198
Postboks 2007 Nordnes
5817 Bergen, Norge
+47 55 55 22 55
info@sjomannskirken.no

Del

Støtt oss

Vil du være med å støtte Nettkirken? Vi trenger din gave for å fortsette å møte mennesker i sorg og glede, uavhengig av geografi.

Du kan også gi en gave med Vipps ved å sende til 69174 (Nettkirken i Sjømannskirken)

Del